Bakgrunn: Rusmiddelproblematikken er et omdiskutert politisk tema i forhold til kriminalitet og helse. Over halvparten av innsatte i norske fengsler har et rusmiddelproblem, og flere bruker rusmidler under soning til tross et ønske om endring. Dette fører til negative konsekvenser for deres rehabilitering og soningsforløp. Hensikt og problemstilling: Målet var å belyse hvordan innsattes opplevelser om en «sprekk» på rusmidler påvirker deres selvbilde, motivasjon for rusfrihet og videre soning. En bedre forståelse for opplevelsen vil muliggjøre bedre rehabiliteringstiltak. Inspirasjon er tatt fra en modell om tilbakefallsforebygging, samt teorier om motivasjon og mestringstro. Metode: Det ble gjennomført semistrukturerte intervjuer med seks innsatte fra to fengsler. Alle prøve å slutte med rusmidler, men hadde likevel brukt dem under soning minst en gang. Forskningsspørsmålet ble besvart ved hjelp av refleksiv tematisk analyse for å utvikle temaer. Resultater: Tilgjengeligheten av rusmidler i fengsel samt vonde følelser knyttet til soning, gjorde det vanskelig å avstå. Ulike strategier ble brukt for å mestre hverdagen, men det var umulig å unngå alle høyrisikosituasjoner. Motivasjon for rusfrihet var hovedsakelig knyttet til tidlig løslatelse, og relasjoner med mennesker de ikke ville svikte. Selvbilde ble negativt påvirket dersom de ikke kunne møte egne og andres forventninger. Konklusjon: Soningsforhold og sikkerhetskulturen skaper dårlige forutsetninger for tilbakefallsforebygging, motivasjon og mestring. Positive erfaringer var knyttet til å bli møtt med forståelse, respekt og hjelp fra fengselsansatte. Ubalanse i maktforholdet gjør relasjonsbygging vanskelig, men tillitsfulle relasjoner er avgjørende for å fremme håp om endring. Nøkkelord: Fengsel, rusmidler, tilbakefall, motivasjon, mestring, relasjoner, håp.