Med denne masteroppgaven er intensjonen å få økt forståelse for hvordan samtidskunstnere som benytter søppel som materiale i sine verk kan bidra til å gi materialene stemme. Oppgaven støtter seg til teorier innen flere fagområder som blant annet kunsthistorie, filosofi, klimaforskning, didaktikk og kommunikasjon. Hensikten med oppgaven er å belyse hvordan materialene kan gis et språk som formidler aspekter ved antropocen tid. Dette er et tema som kandidaten anser som aktuelt for fagfeltet og vår tid, og prosjektet henvender seg til målgrupper innen didaktikk og formidling på områder som skole, museum og andre felt hvor kunst og miljø er tema. Utgangspunktet for undersøkelsen er fire kvalitative intervju med samtidskunstnere som jobber med søppel som materiale. Det er lagt vekt på at hver av informantene skal få snakke så fritt som mulig og at deres erfaringer og refleksjoner skal få komme frem gjennom intervjuene. Ettersom det er kandidaten som gjennomfører alle prosessene gjennom masteroppgaven vil resultater, tolkning og drøfting ha en subjektiv tilnærming. Masterprosjektet viser at kunstnere som arbeider med søppel som materiale i egne uttrykk kan ha ulik bakgrunn for hvorfor de startet å benytte disse materialene. Intervjuene får også frem at man kan ha forskjellige måter å jobbe med søppelet. I den anledning viser noen av kunstnerne til at kunstnerisk lek og utforskning er svært viktig i prosessen med å gi materialene stemme, mens andre ikke anser dette som så stor del av sin tilnærming til materialene. I forkant av intervjuene antok kandidaten at det var det miljøpolitiske aspektet som var viktigst for samtidskunstnere som bruker søppel som materiale i kunsten. Dette viser seg til dels å stemme for de involverte informantene, men gjennom kunstnersamtalene kommer det i tillegg frem at historiefortelling og undring også er viktige faktorer.