I denne kvalitative studien har jeg med utgangspunkt i en fenomenologisk metode svart på problemstillingen for oppgaven: Hvilken betydning har sorggrupper for etterlatte ungdommer? Hvorfor og hvordan bør Den norske kirke tilby etterlatte ungdommer sorggrupper? Undersøkelsen baserer seg på empirien fra semistrukturerte intervjuer med fire unge voksne som har mistet en forelder og deltatt i en sorggruppe i regi av en diakon i Den norske kirke da de var mellom 13 og 19 år. Jeg har også anvendt ulik relevant teori for å belyse sentrale temaer med tanke på problemstillingen. Sorggruppenes funksjon som sosiale nettverk preget av tilhørighet, felles identitet, delt historie og gjensidig hjelp, er sentrale funn. Sorggruppen som en type sjelesorg er et interessant perspektiv i tillegg til betydningen av sorggruppelederens kompetanse om temaer som følelsesregulering, toprosessmodellen og bufferteorien. Tilknytningsteori som begrunnelse for å drive sorggrupper blir også satt lys på. Hovedmotivasjonen for å skrive denne masteroppgaven var å høre ungdommenes egen stemme om sin opplevelse av å delta i en sorggruppe. Konklusjonen viser at Den norske kirke, gjennom å drive sorggrupper, kan være med på å forebygge at mennesker utvikler komplisert sorgdiagnose og å redusere store samfunnsøkonomiske kostnader.