Bakgrunn: Det er kjent at relasjonen mellom terapeut og pasient spiller en sentral rolle i terapiprosessen og er avgjørende for pasientens bedringsprosess. I klinisk praksis oppleves det at ungdommer med utviklingstraumer utgjør en pasientgruppe som kan være spesielt utfordrende når det gjelder å etablere god og langvarig terapeutisk allianse. Dette kan føre til at terapeuter blir usikre på hvordan de best kan få til gode møter med disse ungdommene. Formål: Undersøke nærmere hva som skal til for at terapeutiske relasjoner fremmes i møte med ungdommer som har utviklingstraumer, og hvilke hensyn kan være spesielt relevante i møte med denne pasientgruppen? Metode: Masterstudiet er av kvalitativt design. Vi valgte å benytte scoping review for denne kunnskapsoppsummeringen, og vurderte rammeverket iht. Askley & OMally som best egnet metode for å besvare aktuell problemstilling. Resultat: Søket identifiserte 58 forskningsartikler der 8 studier samsvarte med inklusjonskriteriene og ble inkludert i vår kunnskapsoppsummering. Gjennom analysen ble tre hovedtema identifisert: Ungdommens behov for trygghet og forutsigbarhet. Ungdommens behov for empatisk, affektregulerende og pålitelig relasjon. Ungdommens behov for autonomi, mestring og fremtidshåp. Konklusjon: Funnene bidrar til å gi en dypere forståelse av hva som skal til for at ungdom skal oppleve en trygg terapeutisk relasjon. Empatisk relasjon kjennetegnes blant annet ved terapeutens evne til å forstå, tåle smerteuttrykk og ta innover seg alvoret i ungdommens traume. Tematisering av hverdagslivet og fremtid viser seg som særlig betydningsfullt for ungdommen. I lys av studiens teoretiske ramme og traumeforståelse kan dette tolkes i retning av behovet for nye regulerende erfaringer gjennom daglig struktur, trygge relasjoner og meningsfylte aktiviteter, som kan medvirke til bedringsprosesser i terapien. Resultatene antyder det som sentralt at kvaliteten på terapeutisk allianse undersøkes med ungdommen selv.