Temaet for dette forskningsprosjektet er diakoners erfaringer med og forståelse av samskaping. Samskaping er et begrep vi finner i mange planer og strategier, deriblant som en mulig arbeidsform i Kirkerådets reviderte Plan for diakoni i Den norske kirke. Samskaping beskrives som en måte å respondere på komplekse samfunnsutfordringer på, men begrepet i seg selv er fremdeles nytt og vagt, og det finnes lite forskning på samskaping sett fra et diakonalt perspektiv. Problemstillingen min er Hvordan erfarer og forstår diakoner samskaping som arbeidsform i Den norske kirke? Metoden er kvalitativ, og analysen er basert på semistrukturerte dybdeintervjuer med fem diakoner ansatt i Den norske kirke. Diakonenes uttalelser settes i dialog med teori om samskaping, kommunikasjonsperspektiver på tillit, ledelse og myndiggjøring. Sist belyses den diakonale identiteten som fremtrer i samskapingene. Analysen viser at diakonene har ulike erfaringer, tilnærminger og refleksjoner knyttet til samskaping. Diakonene legger frem erfaringene med samskaping som en prosess, med et sterkt fokus på relasjonsbygging og hvilken betydning dette har for samskaping. Dilemmaene som fremtrer, er knyttet til ressursbruk og tidsknapphet i stillingene. Diakonene reflekterer rundt hvordan de må posisjonere seg i forhold til ulike samarbeidsaktører. Her trekker de også frem utfordringer knyttet til diakonens lederrolle. Sist peker funnene på den diakonale identiteten, blant annet på hvilken betydning og hvilke dilemmaer bruken av diakonskjorta skaper. Drøftingen belyser ulike perspektiver på diakonal samskaping og hvilke ressurser diakonien kan tilføre denne, men peker også på noen utfordringer for samskapende diakonal praksis. Jeg argumenter for at diakonenes menneskesyn får større plass enn brukermedvirkning i samskapingen, og peker på en mindre instrumentell tilgang enn det vi ser i samskapingsteori fra et kommunalt perspektiv. I tillegg viser jeg at det må skapes rom i form av tidsbruk og vedtatte planer for å kunne lykkes med samskaping.