Sammendrag Tema for denne masterstudien er «Voldsforebygging i helsestasjonen». Jeg ønsket å se på helsesykepleieres egne erfaringer med denne jobben og har brukt kvalitativ forskning og semistrukturerte intervju som metode. Utvalget var seks helsesykepleiere og dataene ble analysert med systematisk tekstkondensering. Studiens problemstilling er å belyse hvilke erfaringer helsesykepleiere har gjort seg med å jobbe voldsforebyggende i helsestasjonen. Forskningsspørsmålene vil kartlegge hva helsesykepleierne oppgir som verdifullt i dette forebyggende arbeidet, men også hva de tenker kan være utfordrende. Videre ser jeg på om helsesykepleierne selv mener at de har god nok kompetanse til å utføre denne jobben og om de har noe støttende nettverk på arbeidsplassen sin, om de synes at jobben blir vanskelig? Resultatene viser at helsesykepleierne var samstemte i at de hadde en verdifull og samfunnsmessig viktig jobb. Det mest verdifulle var å få være med å forebygge at barn blir utsatt for vold. De syntes likevel det var utfordrende å finne mot til å stille de direkte spørsmålene om vold, spesielt der antakelsene om vold var diffuse. Generelt syntes de det var vanskelig å ikke avdekke flere voldshendelser. De ønsket seg derfor mer kunnskap om vold og høyere kompetanse til å snakke med barn og foreldre om dette. De etterlyste også muligheter til å henvise familiene videre til andre instanser, dersom det var behov for det. Det var viktig for helsesykepleierne at de kunne formidle til foreldrene at de ikke jobbet voldsforebyggende fordi de mistenkte at akkurat de foreldrene var voldelige. Til dette trengte de gode, forebyggende verktøy. Helsesykepleierne var likevel redde for å bryte tillitten de hadde hos foreldrene, dersom de måtte sende bekymringsmelding til Barneverntjenesten. Videre kom det frem at helsestasjonene er ulikt organisert og at de ønsket seg mer like ordninger, på tvers av kommunene. De ga uttrykk for at de hadde for mange arbeidsoppgaver, og fortalte at de ikke hadde mulighet til å komme gjennom alle oppgavene. Det ble da litt tilfeldig hvordan oppgavene ble prioritert. Det voldsforebyggende arbeidet måtte i flere tilfeller da vike for de mer ordinære helsestasjonsoppgavene som amme- og søvnveiledning, hørselstester eller utredning av språk. Flere helsesykepleiere mente at kompetansen de fikk gjennom utdanningen sin, ikke ga kompetanse nok til å jobbe voldsforebyggende i helsestasjonen. Dette mente de man måtte lære i arbeidspraksis, gjennom kursing eller ekstra utdanninger. Samtlige var fornøyde med den støtten de daglig fikk gjennom sine kollegaer. De fleste hadde også faste veiledningspunkt for helsesykepleierne, noe de var fornøyde med.