Denne masteroppgaven tar sikte på å forstå erfaringene til ansatte i psykisk helsearbeid som har blitt utsatt for vold av brukere. Med fokus på unge og nyutdannede arbeidstakere, søker jeg å kaste lys over de ulike aspektene av denne problematikken. Gjennom denne studien håper jeg å bidra med økt forståelse og bevissthet som kan fremme forebygging og håndtering av vold på arbeidsplassen blant unge nyutdannede arbeidstakere i helsetjenesten. Studien er ment å være til nytte for målgruppen innen hjelpeyrkene som står overfor lignende situasjoner, samt kolleger og øvrige ledere for hvordan de kan bistå og være støttespillere. Ved å benytte en kvalitativ metode, har jeg gjennomført fem dybjeintervjuer for å oppnå en grundig forståelse av informantenes erfaringer relatert til vold på arbeidsplassen. Den teoretiske tilnærmingen i studien belager seg i stor grad på meningen med volden, og hvordan den kan bli forstått ut ifra Isdals (2000) perspektiver på makt og avmakt. Resultatene i denne studien viser at informantene beskriver følelsene frykt og sorg knyttet til voldshendelsene. Frykten tolkes å være direkte knyttet til avmaktsopplevelsen av å bli utsatt for vold, mens sorgen kan relateres til empati for brukeren som utøvde volden. Informantene viser at volden er meningsbærende, og at de er opptatt av hva volden gir uttrykk for. Når volden har en mening, kan det indikere svekket avmaktsopplevelse hos informanten. Dette kan se ut til å gi økt opplevelse av mestring, som kan sees i lys av å makte det å møte vold. Resultatene tilsier at informantenes omsorg for brukerne som utøvde volden mot dem står sterkere enn de fysiske skadene de selv får. Dette belyser i stor grad deres sterke drivkraft for yrket, noe som kan betraktes som essensielt i psykisk helsearbeid. Til tross for den korte tiden i helsetjenesten, ser informantene lyst på fremtiden i yrket, med en bevissthet at det er risikoyrker. Det å benytte seg av støttenettverk som kolleger og familie har vist seg å være vesentlig for å bearbeide voldshendelsene. Informantene oppgir at debrif har vært en god mestringsstrategi som styrker samholdet på arbeidsplassen og informantenes selvivaretakelse. Det som ser ut til å motivere informantene til tross for voldserfaringene, er en genuin omsorg i å hjelpe sårbare mennesker med sterkt behov for støtte og ivaretakelse.