Kildeamnesi er et fenomen der en har glemt hvor ens infromnasjon kommer fra. Ved å vurdere sanne kunnskapstilskrivelser, der en ikke husker kilden/berettigelsen til informasjonen en tilskriver seg kunnskap om, som valide kunnskapstilskrivelser ble det tydelig at en kunnskapstilskrivelsesnorm basert på evidens eller berettigelse ikke var tilstrekkelig for å karakterisere alle kunnskapstilskrivelser som konversasjonelt er valide. Med dette postulerte jeg en tilskrivelsesnorm som er noe mer inkluderende: BKT (Belief in Knowing something which is True). Ved å vurdere ulike teorier opp imot denne normen ble visse punkter fremhevet. Satt opp imot Gettier cases argumenteres det for at feilbarlighetsaspektet trolig kan tilsidesettes i det at en godtakelse av berettigelse som ikke kan huskes tilsier at kilden ikke nødvendigvis er like sentral, som tenkt, ved kunnskapstilskrivelser. Satt opp imot kontekstualisme tydeliges det at kunnskapstilskrivelsesnormen BKT, som ikke er basert på evidens, er spesielt sårbar ved en øking av epistemisk standart, i det at øking av standard øker tvil, som svekker troen på at en vet. Og til slutt, ved en vurdering av kildeamnesi og BKT opp imot KK prinsippet og luminositet er det tydelig at en filosofi der den eneste mulige kunnskapen er ukrenkelig basert på ukrenkelig evidens ikke er forenelig med BKT, siden ved tilskrivelsesnormen kan kunnskapstilskrivelser, som tilskrivelser ved kildeamnesi, være valide.