This thesis highlights empathy in the context of social work, and focuses on the underlying reasons for decline of empathy among social workers. Empathy is a significant trait in social work, where research shows that the phenomenon contributes to better work results. A social worker who can exercise empathy in their work is more capable of taking perspective of their clients, communicating their understanding, and taking more helpful actions and decisions. On the other hand, social workers are exposed to empathy decline in their work. The most central reasons point to emotional distress, which affects their health and well-being. Here, the literature uses terms like “compassion fatigue” and secondary traumatization to describe burnout and emotional burdens related to being empathic in social work. In addition, there is a possibility that social workers are exposed to the decline of empathy already in their education and training. Over time, this will result in worse work results and affect the mental health of social workers. This is problematic as social workers are already at the top of statistics covering sickness absence. In light of this decline of empathy, it is therefore important to look at possibilities to prevent this occurrence. Lack of knowledge about empathy in the context of social work and poor ability to empathically engage is problematic, as research suggests that such factors make one more vulnerable to emotional distress. Focus on self-care and a more accommodating work environment towards dealing with difficult emotions is crucial. On the other hand, there is too little research on the development of empathy in Norwegian social work education. However, studies still suggest that it is crucial with an empathy-preserving learning environment and empathic role models to prevent the decline of empathy. The causes of empathy decline are multifaceted and complex, and focusing on preserving empathy is crucial for achieving good work results, maintaining the social worker’s mental health and maintaining an effective practice in social work.

Denne litterære oppgaven belyser empati i sammenheng med sosialt arbeid, og fokuserer på hva som ligger til grunn for empatinedgang blant sosialarbeidere. Empati er en betydningsfull egenskap i sosialt arbeid, der forskning viser til at fenomenet bidrar til bedre resultater i arbeidet. En sosialarbeider som klarer å utøve empati i sitt arbeid er i bedre stand til å ta perspektivene til sine klienter, klarer bedre å kommunisere sin forståelse og tar mer hjelpfulle handlinger og beslutninger. På en annen side er sosialarbeidere utsatt for empatinedgang i sitt arbeid. De mest sentrale årsakene peker mot emosjonelle belastninger, som påvirker helse og velvære. Her bruker litteraturen begreper som “compassion fatigue” og sekundærtraumatisering for å beskrive utbrenthet og belastninger relatert til det å være empatisk i arbeidet. I tillegg er det en mulighet for at sosialarbeidere blir utsatt for empatinedgang allerede i utdanningsløpet. Dette vil over tid skape dårligere arbeidsresultater og påvirke sosialarbeiderens mentale helsemessige tilstand. Dette er problematisk siden sosialarbeidere ligger på toppen av sykefraværsstatistikken. På bakgrunn av empatinedgangen er det derfor viktig å se på forebyggingsmuligheter rundt tematikken. Mangel av kunnskap om empati i sammenheng med sosialt arbeid og dårlig evne til å håndtere empatien er alvorlig, da forskning fremlegger at slike forhold gjør at man blir mer utsatt for de emosjonelle belastningene under arbeidet. Fokus på selvivaretakelse og mer imøtekommende arbeidsmiljø mot vanskelige følelser er sentralt i forebyggingsarbeidet. På en annen side er det for lite forskning rundt empatiutviklingen i norsk sosionomutdanning. Derimot antyder studier at det fortsatt er avgjørende med et empatibevarende læringsmiljø og empatiske rollemodeller for å forhindre empatinedgang. Årsakene til empatinedgangen er flersidige og komplekse, og det å fokusere på å bevare empatien er avgjørende for å oppnå gode resultater, ivareta sosialarbeiderens mentale helse og opprettholde en effektiv praksis innen sosialt arbeid.