Statistisk sentralbyrå (SSB) ser i denne rapporten på innvandreres valg og gjennomføring i videre gående i lys av hvor de var bosatt. Rapporten bygger videre på tidligere analyser av retningsvalg og gjennomføring i videregående opplæring etter sentralitet (Lervåg, 2023). Rapporten følger elevkullet som startet i videregående opplæring Vg1 for første gang i 2016. Bosettingsmønsteret blant innvandrerne ligner mye på det hos øvrig befolkning i dette elevkullet, hvor flere bodde i sentrale- og mellomsentrale kommuner enn i distriktskommunene. Innvandrer elevene kjennetegnes likevel av en høyere andel menn, lavere andel med ungdomsrett, kortere botid, lavere grunnskolepoeng og lavere utdanningsnivå hos foreldrene sammenlignet med elever fra øvrig befolkning. Det generelle mønsteret i valg at utdanningsprogram er at jo mer sentralt elevene bor, jo større andel velger studieforberedende program i videregående. Innvandrere derimot, velger i større grad yrkesfaglige utdanningsprogram uansett hvor sentralt de bor. Dette henger trolig sammen med at det er mindre forskjeller i foreldrenes utdanningsnivå blant innvandrere med bosted på ulike sentraliteter enn blant befolkningen unntatt innvandrere. Flertallet av elevene i studieforberedende utdanningsprogram gikk studiespesialisering. Andelen var enda høyere blant innvandrerne og blant elever i sentrale kommuner. Blant elevene i yrkesfaglige program, finner vi en stor kjønnsforskjell i tillegg til variasjoner etter innvandringskategori og sentralitet. Innvandrermenn, sammenlignet med menn i befolkningen unntatt innvandrere, valgte i mindre grad kjønnstypiske utdanningsprogram, mens det motsatte gjorde seg gjeldende for innvandrerkvinner. Hele 70 prosent av innvandrerkvinnene i yrkesfaglige program studerte helse og oppvekstfag, og blant innvandrerkvinnene i sentrale kommuner var andelen oppe i 74 prosent. Analysen viser at en høyere andel blant innvandrere har benyttet seg av retten til omvalg enn øvrige elever, og denne andelen øker jo mindre sentralt innvandrerne bor. Det vil si at innvandrerelever fra distriktene er den gruppen som i størst grad tar omvalg i videregående. Blant innvandrere var det små forskjeller mellom sentralitetene i hvor stor andel som tok påbygg, men for elevgruppen som helhet var det størst andel som tok påbygg i de mest sentrale kommunene. Innvandrerne fullførte videregående opplæring i mindre grad enn norskfødte med innvandrer foreldre og den øvrige befolkningen. En høyere andel av innvandrerne som fullførte brukte lengre enn normert tid, og innvandrerelever i studieforberedende program fullførte oftere enn de i yrkesfaglig program. Innvandrere med bosted i distriktskommuner hadde samlet sett en lavere andel som fullførte og høyere andel som slutter underveis. Bildet endrer seg imidlertid når vi skiller mellom studieforberedende- og yrkesfag. Blant innvandrerelever i studieforberedende program, økte andelen som fullførte på normert tid jo mer sentralt bosted innvandrerelevene hadde, i motsetning til innvandrerelever i yrkesfaglige program hvor gjennomføringen var høyest i de minst sentrale kommunene. Elever som startet i Vg1 som 16-åringer har høyest andel som fullfører på normert tid, og innvandrere er i snitt eldre enn øvrige elever. Dette bidrar til lavere fullføring blant innvandrere samlet sett enn for øvrige elevgrupper. Innvandrerelevene har også i snitt lavere grunnskolepoeng og større andel med manglende grunnskolepoeng enn øvrige elever, noe som har en klar sammenheng med gjennomføring i videregående. Innvandrere som har bodd i Norge i 6 år eller lengre fullfører videregående i større grad enn de med botid på 5 år eller mindre. Elever som tok omvalg fullførte i mindre grad enn ellers, men elever som tok påbygg fullførte i større grad enn yrkesfaglige elever ellers. Mange av de nevnte faktorene som har sammenheng med redusert gjennomføring i videregående er vanligere blant innvandrerelever i distriktskommuner enn ellers i landet.