Innledning: Norge er ett av landene med høyest forekomst av diabetes mellitus type 1 (T1DM), og er den mest utbredte kroniske sykdommen blant ungdom. Å bli diagnostisert med T1DM er utfordrende, og spesielt for ungdommen som parallelt gjennomgår de største psykiske, fysiske og sosiale forandringene i livet. Sykepleiere har en sentral rolle i å veilede denne pasientgruppen til å mestre egenomsorgen. Hensikten med litteraturstudiet er å belyse ungdommens krevende utfordringer med T1DM, og få en dypere forståelse om hvordan sykepleiere kan tilpasse sin veiledning for å bidra til et godt helsetilbud for denne pasientgruppen. Problemstillingen for denne bacheloroppgaven er: “Hvilke erfaringer med sykepleierens veiledende funksjon har ungdommer med nyoppstått diabetes mellitus type 1, for å oppnå mestring i egenomsorgen?” Metode: Bacheloroppgaven er en litteraturstudie som inkluderer fagfellevurderte forskningsartikler og relevant faglitteratur for å besvare problemstillingen. Det er gjennomført et strukturert litteratursøk i den vitenskapelige databasen Cinahl som ga 113 treff. Basert på avgrensninger, inklusjons- og eksklusjonskriterier valgte vi fire forskningsartikler. Øvrig fag- og forskningslitteratur er grundig evaluert. Resultat: Resultatene viste at T1DM førte til utfordringer og bekymringer som preget mestring av egenomsorgen blant ungdommen. Det preget selvfølelsen og selvstendig ivaretagelse av egenomsorgen. Aktiv lytting, individualisert veiledning og åpen kommunikasjon var viktige forhold for å mestre egenomsorgen blant ungdommen. Sosiale relasjoner har stor innvirkning på utførelsen av egenomsorgen. Å etablere rutiner mot konkrete mål sammen med sykepleier og foreldre, førte til økt autonomi, mestring og reduserte foreldrenes overvåking. Diskusjon: Sykepleieren sin veiledning har stor betydning i prosessen for å mestre egenomsorgen hos ungdom med T1DM. Individuelt tilpasset veiledning, god kunnskapsformidling og støtte til ungdommer og foreldre er essensielle forutsetninger for å oppnå mestring i blodsukkerreguleringen. En god relasjon og åpen dialog mellom partene, fremmer samarbeid, tillit, forståelse og motivasjon for oppfølging av behandlingen. Dette forebygger senkomplikasjoner, og gir en god livskvalitet.