Denne avhandlingen undersøker hvordan velferdsteknologi – det vil si bruken av ulike former for sensorer og alarmer i hjelpetrengende menneskers hjem – har vokst fram som et helse- og omsorgspolitisk satsningsområde i Norge. Videre søker studien svar på hvordan det kan ha seg at velferdsteknologi får høy prioritet og mye oppmerksomhet i hjemmetjenestene, og hvilke strukturerende virkninger bruken av teknologi får for pleie- og omsorgsarbeidet i hjemmetjenestefeltet, med to norske kommuner som empiriske case. Vitenskapsteoretisk er studien forankret i den franske sosiologen Pierre Bourdieus historisk-epistemologiske og praxeologiske tradisjon og gjør bruk av tre ulike forskningsmetodikker: dokumentanalyser, observasjonsstudier og individuelle dybdeintervju. Observasjons- og intervjuundersøkelsene ble gjennomført under feltarbeidet i to norske kommuner, hvor ansatte på ulike nivå av tjenestehierarkiet ble intervjuet og også observert i sitt arbeid. Ved å observere ansatte i utøvende hjemmetjeneste ga studien også tilgang til tjenestemottakernes og deres familiers erfaringer med bruk av forskjellige former for velferdsteknologisk utstyr. Med utgangspunkt i studiens vitenskapsteoretiske posisjon undersøkte studien velferdsteknologiens historiske opphav i lys av hjemmetjenestefeltets historie, hvor kjønnede maktstrukturer i relasjonen mellom teknologinæringen og pleie- og omsorgssektoren også fremstod som relevant å diskutere. Gjennom studien ble det klart at staten, men også teknologinæringen spilte en sentral rolle i å sette velferdsteknologi på den lokalpolitiske dagsordenen. Analyser av politiske dokumenter fra perioden 1973-2013 og analyser av teknologinæringens markedsføringsstrategier gjennom den samme tidsperioden, dannet grunnlaget for en teori om staten og næringens samvirkende roller på velferdsteknologiområdet. I lys av Bourdieus (2000/2005) teorier om staten og det økonomiske felt argumenterer studien for at staten virker som en «dobbelt sosial konstruksjon» hvor noen sentrale teser om velferdsteknologi har vokst fram på bakgrunn av kamper i det politiskbyråkratiske felt, og at disse tesene både inkorporeres og reproduseres, men også refortolkes av ansatte i kommunale hjemmetjenester for å kunne fungere operativt i de lokale kontekstene. Videre argumenteres det for at de rådende tesene om velferdsteknologi har blitt understøttet av konkrete virkemidler fra statens side, slik som faglige anbefalinger, finansielle støtteordninger, samt tilpasning av lovverket i retning av økt teknologibruk i hjemmet hos eldre, syke og andre sårbare tjenestemottakere. I teorien om staten som dobbelt sosial konstruksjon betraktes makthaverne i det sosiale rommet som tilhørende i et produksjonsfelt hvor noen teser om en sak (doxa) gradvis transformeres til en rådende mening om saken, i dette tilfellet synet på bruk av teknologi i kommunale hjemmetjenester. Kommunale hjemmetjenester defineres i den sammenheng som et konsumpsjonsfelt hvor staten og næringens teser må refortolkes av lokale helseprofesjonelle praktikere og oversettes til konkrete tjenesteorganiseringer og sosiale praktikker. Studien argumenterer til sist for at det er en ubalanse i fordelingen av definisjonsmakt mellom agerende i statsbyråkratiet og teknologinæringen (produksjonsfeltet) og lokalpolitiske agenter og kommunale iverksettere (konsumpsjonsfeltet). Studien viser at helsepersonell og tjenestemottakerne i hjemmetjenestene befinner seg i et spenningsforhold mellom statens og næringens idealer på den ene siden og de kommunale realitetene på den andre siden. Studien konkluderer med at misforholdet mellom produksjonsfeltets visjoner og tilgangen på ressurser i de kommunale kontekstene resulterte i belastninger og «sosiale lidelser» for de agerende i utøvende tjenester og tjenestemottakerne. De «sosiale lidelsene» kom særlig til utrykk når tekniske feil oppstod og resulterte i merarbeid for de ansatte og utrygghet for tjenestemottakerne.