Vold i nære relasjoner er et omfattende samfunnsproblem og et prioritert saksfelt i politiet. Siden 2013 har norsk politi vært pålagt å risikovurdere partnervoldssaker ved bruk av det strukturerte risikovurderingsverktøyet SARA:SV (Kropp et al., 2008). Verktøyet består av en sjekkliste som angir femten risikofaktorer som påvirker risiko for ny vold i parforholdet. Når politiets risikoanalytikere har kartlagt risikofaktorene skal de fastsette et risikonivå for ny og eventuelt alvorlig vold på en tredelt skala; lav, moderat eller høy. Denne studien er del av masterstudie i politivitenskap ved Politihøgskolen. Den benytter semi-strukturerte intervjuer av seks risikoanalytikere som utgangspunkt for å belyse deres tanker omkring prosessen med risikofastsettelse. Deltakerne jobber i hovedsak alene med sine saker, og har ansvar for både risikovurdering og forebyggende tiltak. Studiens mest sentrale funn viser at flertallet av risikoanalytikerne har utfordringer med å beskrive denne prosessen. De som tydelig knyttet risikonivåene sammen med scenariotenking, skilte seg imidlertid ut, med en mer konkret beskrivelse. Studien undersøker hva som påvirker valg av risikonivå, utenom de femten risikofaktorene i SARA:SV. Dette belyses ved å dra veksler på enkelte begreper fra aktør-nettverksteori. Deltakerne beskriver at det er flere menneskelige og ikke-menneskelige aktører som på ulike måter bidrar til å påvirke prosessen med risikofastsettelse. Det er enighet blant deltakerne om at valgt risikonivå legger visse føringer for hvilke tiltak som iverksettes, samt hvilken prioritet en sak får. Funnene antyder likevel at deltakerne har stor grad av frihet i sin arbeidshverdag og at de dermed kan velge å arbeide med saker, uavhengig av risikonivået. Flere av deltakerne beskriver at fagfeltet har lav status i politiet. Dette drøftes opp mot muligheter for å rekruttere ansatte og bygge nødvendig kompetanse, samt hvordan lav status kan bidra til å vanskeliggjøre samarbeid med andre deler av politiet.

Master i politivitenskap