Sammendrag Denne kvalitative studien undersøker hvordan skolen arbeider med spesialundervisning. Undersøkelser har vist at elever som mottar spesialundervisning møter lavere læringstrykk, lavere forventninger og enklere former for undervisning, gjerne utenfor klasserommets vegger. Læreplanen av 2020 gir tydelige føringer og krav om at alle skolens ansatte må være aktive i skolens profesjonelle læringsfellesskap. Krav og forventninger til skoleledelsen er like tydelige, om ikke enda tydeligere. Spesialundervisning som utviklingsområde blir ikke nevnt eksplisitt i disse forventningene, noe det heller ikke er i teori om skoleledelse- og profesjonsfellesskap. Spesialundervisning er i det store og hele ikke omtalt i veldig stor grad i læreplanverket. Dette kan tolkes dithen at spesialundervisning skal ses på som andre områder i skolen, som en del av helheten i skolens oppdrag Datainnsamling i denne oppgaven er i hovedsak gjort gjennom semi-strukturerte intervju med fire lærere og to rektorer fra to skoler i ulike kommuner, samt PPT-leder i en av kommunene. Problemstillingen lyder som følger: Hvordan sikrer skolen kvalitet i spesialundervisningen? Forskningsspørsmål tilknyttet problemstillingen dreier seg om hva som kjennetegner praksis deltakerskolene har, fra organisering, innhold og evaluering av spesialundervisningen, samt spesialundervisningens posisjon i lys av ordinær undervisning, tilpasset opplæring og LK20. I tillegg vil forskningsspørsmålene pendles inn mot hva som kjennetegner skolens interne samarbeid og samarbeid med PP-tjenesten i evaluering og forbedring av spesialundervisningen. Skolens lærende fellesskap og rektors rolle i det spesialpedagogiske arbeidet ved skolen vektlegges også i forskningsspørsmålene. Funn i studien viser at skolene mangler en helhetlig tilnærming til kvalitetssikring av spesialundervisningen. Ressursmangel blir påpekt av alle som er intervjuet, men samtidig viser funn at det er potensial for forbedring, ressurser satt til side. Dette i form av skoleledelse og det profesjonelle læringsfellesskapet. Studien viser at lærere ikke vet hva andre lærere gjør og at rektorene ikke egentlig vet hva som foregår i selve undervisningen. Alle aktører har en intensjon om inkluderende praksis, men mye av undervisningen skjer utenfor fellesskapet og tilfeldigheter avgjør hvordan undervisningen blir. Spesialundervisning ser ut til å bli en mekanisk øvelse i organisering der rektor skal gjøre noe (organisere timer), lærere skal gjøre noe (organisere undervisning) og elever gjøre noe (motta undervisning). Noen sentrale forutsetninger for et profesjonelt læringsfelleskap mangler når denne oppgaven skal løses. Samarbeid og kollektivt fokus på elevens læring ser ut til å mangle. Funn i denne oppgaven forteller at skolen ikke bruker læreplanen bevisst i det spesialpedagogiske arbeidet. I tillegg antyder studien at dette også gjelder den ordinære undervisning. PPT forteller at de har en vei å gå når det gjelder læreplanverket. Her ligger det et potensial for godt faglig samarbeid mellom skole og PPT som samtidig kan løfte den den generelle kvaliteten på undervisningen. Studien er gjort i to skoler og to kommuner. Den kan dermed ikke si hvor generelt den manglende integreringen og samhandlingen som studien viser i arbeidet med spesialundervisning er, men en kan anta at dette gjelder flere skoler da verken læreplanverket, teori om skoleledelse eller teori om profesjonsfellesskap er tydelige på det spesialpedagogiske. Det er et behov for ytterligere studier som undersøker skolens spesialpedagogiske utviklingsarbeid, gjerne sett i lys av læreplanen.