Flere offentlige utredninger og tilsyn konkluderer med at velferdstjenestene ikke samarbeider godt nok. Denne oppgaven tar for seg temaet tverrfaglig samarbeid ved å utforske hvordan problemet med tverrfaglig samarbeid blir presentert, og hvordan løsningene kan utfordres. Oppgaven er en dokumentanalyse av relevante dokumenter i forbindelse med lovendringer i 14 velferdstjenestelover. Lovendringene skal styrke oppfølgingen av barnefamilier gjennom økt samarbeid. Analysen er gjennomført ved hjelp av den diskursanalytiske metoden «What’s the problem represented to be» (WPR). Metoden undersøker hvordan problemet kan konstrueres på andre måter ved å få frem nye perspektiver på vedtatte sannheter ved å undersøke hva policydokumentene ikke sier noe om. Tidligere forskning på tverrfaglig samarbeid kritiseres for å være policy-nær og reprodusere det vi allerede vet. Det argumenteres for at den offisielle diskursen ser på tverrfaglig samarbeid som både problem og løsning. Tre problemer og fire forutsetninger for problemene er identifisert i policydokumentene som her analyseres. Den offisielle diskursen om tverrfaglig samarbeid skygger for andre forståelser av problemene og løsningene. Analysen utfordrer den offisielle diskursen om tverrfaglig samarbeid ved å diskutere tre dikotome diskurser som er underkommunisert og som dermed havner i blindsonen. De viktigste funnene i denne oppgaven er at kravet om økt spesialisering og manglende rammebetingelser står i veien for tverrfaglig samarbeid. Dette begrunnes med at kravene går på bekostning av generelle og helhetlige tjenester, og at tjenestene dermed må prioritere oppgaver som ligger klart innenfor deres ansvarsområde. Det argumenteres for at det er behov for en rekonstruering av problemene for å sikre at de politiske beslutningene får effekt. Diskursene som her er identifisert er ikke en del av grunnlaget for de politiske beslutningene, men er derimot en vesentlig del av hverdagen i tjenestene der det tverrfaglige samarbeidet skal foregå. Hvordan og hvilke problemer som fremstilles er avgjørende for hvilke løsninger som er aktuelle, og ved å påpeke blindsonene i den offisielle diskursen utfordres løsningene om styrket oppfølging gjennom økt samarbeid.