Litterær sakprosa, som gjerne består av en personlig fortelling om forfatteren selv, blir stadig mer populært. Samtidig er også forskningsformidling i vekst. I denne masteroppgaven drøfter jeg hvordan slike personlige fortellinger kan brukes i kombinasjon med forskningsformidling, ved hjelp av en saktejournalistisk fremgangsmåte. Oppgaven består av to sakprosatekster som sammen med et teoretisk rammeverk utgjør grunnlaget for den utforskende analysen og drøftingen. Jeg reflekterer over rollen subjektivitet får når personlige fortellinger brukes til forskningsformidling og argumenterer for at det bidrar til økt identifikasjon og emosjonell tilknytning for leseren samt en mer tydelig transparens. Jeg argumenterer også for at økt tid til rådighet i tekstproduksjon legger til rette for kontekstuell dybde ved at refleksjoner får rom til å vokse. Samtidig trekker jeg også frem at slike bidrag gjør forskningsformidling mer engasjerende og dermed mer inkluderende.