Barnehagen skal være en arena som sørger for at barn opplever mangfold av naturopplevelser. Naturen er en arena som inviterer til lek, læring, fellesskap og inkludering. Likevel er det sprik mellom praksis og inkluderingsideal. Problemstillingen i denne kvalitative undersøkelsen er: «Hvordan opplever spesialpedagoger at de kan bruke uterommet i sitt spesialpedagogiske arbeid?» Formålet med studien er å belyse hvorfor og hvordan spesialpedagoger bruker uterommet i arbeidet sitt med barn med spesialpedagogisk hjelp. Bakgrunnen for studien er min interesse til de to feltene spesialpedagogikk og natur- og friluftslivet. I studien har jeg undersøkt hvordan spesialpedagoger ser på betydningen av uterommet i det spesialpedagogiske arbeidet, hvordan uterommet blir brukt for å inkludere barn i resten av barnegruppen, og eventuelle arbeidsmetoder spesialpedagogene bruker. Metoden som ble benyttet for å svare på problemstilling og forskningsspørsmål, er en kvalitativ tilnærming, hvor det ble brukt en semistrukturert intervjuguide. Utvalget var tre spesialpedagoger fra tradisjonelle barnehager og tre spesialpedagoger fra natur- og friluftsbarnehager. Intervjuene har bidratt til å løfte frem i hvilken grad spesialpedagogene bruker uterommet i sitt spesialpedagogiske arbeid, samt hvordan det arbeides med inkludering av barna med spesialpedagogisk hjelp. Datamaterialet ble analysert med en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Funn fra analysen viser at det er ulik praksis blant spesialpedagogene når det kommer til bruken av uterommet i det spesialpedagogiske arbeidet. Resultatene viser at noen barn blir vandrende i uterommet uten å finne tilhørighet eller opplever å være en del av felleskapet. Spesialpedagoger forteller også at å tilbringe tid utenfor barnehagens gjerder (i nærområdet, på tur, i skogen, mm.) fører til bedre spesialpedagogisk oppfølging og utbytte. Her oppleves barna innenfor toleransevindu, i bedre sosialt samspill og mer trygg på seg selv. Her får også barna mange førstehåndserfaringer. Dette kan forklares med større voksentetthet, færre barn i gruppen, større muligheter til utforskning, og færre «tidstyver». Dette er funn som kan støtte at spesialpedagogikk i uterommet kan være til barnas beste. Konklusjonen viser at spesialpedagoger kan hente inspirasjon hos hverandre når det kommer til spesialpedagogisk arbeid i uterommet. Det trengs kunnskap og kompetanse når det gjelder tilrettelegging og støtte av barns utvikling og læring i naturen. Organisering oppleves også som en sentral faktor, da hele det spesialpedagogiske feltet i barnehager bør vurderes på nytt for å skape et større inkluderende fellesskap for barn med spesielle behov. Undersøkelsen viser at det finnes mange positive faktorer av å utøve spesialpedagogikk i uterommet

Master i praktisk utdanningsvitenskap, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen

MPUV550