I denne masteroppgaven undersøker jeg individuelle vurderingssamtaler mellom en norsklærer og fire tiendeklassinger. Studien peker på kjennetegn ved samtaletypen med hovedvekt på hva samtaledeltakerne gjør i vurderingssamtalen og hvordan læreren formidler tilbakemeldinger til elevene. Problemstillinga jeg har formulert for oppgava er: Hva karakteriserer vurderingssamtaler i norskfaget på ungdomsskolen? For å svare på problemstillinga har jeg formulert to forskningsspørsmål: «Hvilke kommunikative prosjekt orienterer samtaledeltakerne seg mot?» og «Hva gjør læreren når han gir kritikk og direktiver til elevene?». Et dialogisk syn på språk og kommunikasjon er lagt til grunn for studien. Linell (2011) sin teori om samtale som kommunikativ virksomhet, Goffman (1967) sin teori om ansikt og Brown og Levinson (1987) sin teori om høflighet danner det teoretiske grunnlaget for oppgaven. I tillegg er teori om institusjonelle samtaler et viktig bakteppe for analysen og diskusjonen (Svennevig, 2020; Skovholt et. al, 2021; Drew & Heritage, 1992). Analysen av det empiriske samtalemateriale viser at vurderingssamtalene er hybride virksomheter der læreren og elevene orienterer mot fem ulike kommunikative prosjekt: informere, gjenkalle, vurdere, reflektere og realitetsorientere. Krav og retningslinjer til læreren som representant for skolen som institusjon og som profesjonell yrkesutøver, skaper behov for å orientere seg mot flere kommunikative prosjekt og stiller læreren tidvis i kommunikative dilemma. De ulike krava til lærerens profesjonelle rolle og hans institusjonelle rolle, krever blant annet at han overveier i hvor stor grad elevstemmen skal få plass i vurderingssamtalene. I formidlinga av kritikk og direktiver balanserer læreren det å gi tydelig kritikk og direktiver slik at eleven forstår tilbakemeldingene, og det å bevare lærer-elev relasjonen og elevens motivasjon for læring, ved å ta i bruk høflighetsstrategier. Ettersom studien finner at den interaksjonelle dynamikken varierer avhengig av hvilke kommunikative prosjekt samtaledeltakerne orienterer seg mot, vil jeg antyde at man bør være forsiktig med å utvikle og følge generelle retningslinjer for «den gode samtalen». Isteden bør formålet med og konteksten ved den spesifikke samtalen tas i betraktning i lærerens planlegging og gjennomføring av vurderingssamtaler. Empiriske studier av autentiske samtaler kan være med på å gi mer kunnskap om hva som faktisk skjer i vurderingssamtaler i skolen og hjelpe lærerstudenter til å utvikle praksisnær kunnskap. Samtidig kan analyse av samtaler fungere som et verktøy for lærerens refleksjon og utvikling av egen praksis, samt som en del av elevenes opplæring i muntlige ferdigheter.