Da Responsibility to Protect (R2P) ble enstemmig vedtatt som en norm i 2005 av FNs generalforsamling, var hensikten at det internasjonale samfunnet skulle ta ansvar for sivilbefolkningen i stater der regimene ikke tok ansvar selv. Siden den gang har R2P kun blitt håndhevet to ganger: Libya og Elfenbenkysten i 2011. Fremdeles er det titalls regimer i verden som ikke evner å ta ansvar for egen befolkning. Etter R2Ps krav skal FN intervenere dersom en sivilbefolkning blir utsatt for folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller etnisk rensing. Oppgaven undersøker hvilke hindringer og utfordringer FN står ovenfor til å håndheve R2P ved tre hypoteser som er utledet fra IP-teorier. I folkerettens normhierarki står FN-pakten øverst, og viser til den liberale tilnærmingen om handling gjennom regelverk. Den tydeliggjør ved artikkel 2.4 at det er forbudt å bruke makt mot andre stater. Unntak er selvforsvarsretten, eller dersom Sikkerhetsrådet autoriserer for det. En sterk begrensning i Sikkerhetsrådet er at stormaktene Russland, Kina, USA, Storbritannia og Frankrike har vetorett. Dette er en direkte begrensning i FNs struktur og bruken av R2P-normen. Likevel er stormaktenes sprikende interesser avgjørende for om de nedlegger veto eller ikke. Hyppig nedlegging av veto og manglende interesser viser til den realistiske tilnærmingen, og styrker hypotesen om at stormaktenes interesser er avgjørende for bruk av R2P. Materielle interesser, militær motstand, allierte og geografiske interesser er viktige faktorer som er med på å bestemme om stormaktene viser interesser i å intervenere eller ikke. En siste faktor omhandler konstruktivistisk tilnærming og historiske erfaringer som begrensning for FNs håndheving av R2P. Dette har en sett flere ganger, ved at omdømme og konsekvenser av tidligere intervensjoner har lagt demper for videre intervensjoner. Dette har dog en begrenset effekt, og vil etter noen år miste sin betydning. I dagens verdensorden er det ikke historiske erfaringer som legger demper for intervensjon i kriserammede land. Det er stormaktsrivalisering og sprikende interesser som er avgjørende i dagens maktbalanse, samt den objektive begrensningen som vetomakten i Sikkerhetsrådet gir.