Denne masteroppgaven har som formål å undersøke et eget designet undervisningsopplegg om slektsforskning på egen/personlig lokalhistorie i samfunnsfaget, og hvordan arbeid med metoden fungerer i klasserommet. Oppgaven vil benytte seg av et undervisningsopplegg som går over tre økter, og skal resultere i en presentasjon av en slektning/historisk person. Opplegget er gjennomført i en klasse på en ungdomsskole. Det vil i oppgaven bli undersøkt hvordan elevene opplever å arbeide med metoden, og hvilke virkninger og opplevelser undervisningen kan gi. Her vil det knyttes opp mot begrepene motivasjon, historiebevissthet, historisk empati og identitet. Undervisningsopplegget studien tar utgangspunkt i er formet ut fra kompetansemål etter 10.trinn, kjerneelement, fagets relevans og verdier fra læreplanen. Intensjonen for oppgaven har alltid vært å kunne bringe det lokale og personlige til elevene inn i deres undervisningshverdag. Det har vært et ønske at elevene skal kunne se de horisontale linjene i historien, både verdenshistorien og de små fortellingene til enkeltmennesker. Ut fra dette ble den følgende problemstillingen til denne oppgaven: Hvordan fungerer arbeid med egen/personlig lokalhistorie som metode i historieundervisningen? For å undersøke dette er det spisset inn til fire forskningsspørsmål: Hvordan behandler elevene informasjonen de får gjennom muntlige kilder i egen slektsforskning? I hvilken grad føler elever at deres identitet er knyttet til deres slektninger? Kan arbeid med egen og families fortid bidra til økt motivasjon og interesse i faget? Hvordan kan visuelle fremstillinger av personlig lokalhistorie bidra i formingen av elevenes historiebevissthet? Undersøkelsen er gjennomført gjennom kvalitative intervjuer på fem elever i ungdomsskolen. Analysen etter elevintervjuene viser at elevene oppfatter undervisningsopplegget som mer spennende og variert fra den vanlige historieundervisningen. Flere av informantene valgte å presentere slektninger de følte seg knyttet til, da særlig gjennom affeksjon eller identitet, og noen begge deler. Informantene benyttet seg helst av slektninger de følte de hadde en likhet med, eller en person de følte var spennende og hadde en interessant historie. Enkelte av elevene kunne presentere horisontale tidslinjer til slektningen sin, hvor den ene var for selve personen og den andre var verdenshistorien. De kunne da vise hvordan tidslinjene på mikronivå og makronivå fulgte hverandre. Samtidig ser vi at noen elever ikke oppfatter at å jobbe med slektsforskning og de små fortellingene er historisk arbeid. Informantene opplevde ikke at de måtte tenke på eller jobbe med kildekritikk i arbeid med slektsforskning, da de føler muntlige kilder fra slektninger må være sanne. Flere av elevene viste også tydelige tegn til at de følte og kjente på historisk empati når de reflekterte over deres egne slektninger. Konklusjonen for oppgaven er at undervisningsopplegget ga variasjon i historieopplæringen med en mikrohistorisk tilnærming. Undervisningsopplegget legger også opp til arbeid med og utvikling av historisk empati, noe som kommer til uttrykk gjennom noen av elevenes utførelse av oppgaven, men også i elevintervjuene deres. Elevene som er intervjuet viser tegn til at de blir motivert av opplegget, men det kan diskuteres om de fleste elevene som ble intervjuet er generelt motiverte i faget.