Denne oppgaven handler om gjenåpningen av Ilabekken i Trondheim, samt den etablerte Iladalen park i tilknytning til bekken. Problemstillingen som belyses er hvordan gjenåpningen kan være et klimatilpasningstiltak samtidig som det fremmer rekreasjon, naturopplevelser og stedsidentitet. For å få innsikt i dette har det blitt gjort intervjuer med mål om å få kunnskap om hvordan området blir brukt, samt hvorfor informantene tror bekken ble åpnet. Denne kunnskapen er veldig nyttig for å kunne forstå hvor viktig det er å utvikle, men også verne om grøntareal i byer som stadig fortettes. Teori som ligger til grunn for analysen og drøftingen tar utgangspunkt i bynært friluftsliv, rekreasjon, naturopplevelser og stedsidentitet. Teorien koblet opp mot empirien resulterer i en konklusjon om at Ilabekken og Iladalen park utgjør en fantastisk grønn lunge i byen, både for mennesker og miljø.