Sosial ulikhet i helse utpekes som en vedvarende folkehelseutfordring og et samfunnsproblem. Samtidig er ulikhetene økende. Folkehelseloven pålegger kommunene et særskilt ansvar for folkehelsearbeidet, herunder utjevning av sosial ulikhet i helse. Årsakene til ulikhetene er komplekse. Utjevning fordrer innsats fra alle sektorer, samt samarbeid på tvers for å oppnå felles mål. Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan kommuner jobbet med sosial ulikhet i helse. Det ble særlig fokusert på hva kommunene vektla i arbeidet, hvilke virkemidler som var tilgjengelig, og hvordan kommunene samarbeidet på tvers av sektorer. Studien er en casestudie av to kommuner. Det ble gjennomført til sammen 18 semi- strukturerte intervjuer med kommunalt ansatte fra ulike sektorer. Resultatene viste at det systematiske folkehelsearbeidet var viktig i begge kommuner. Folkehelseansvaret lå forankret på administrativt nivå gjennom en folkehelsekoordinator eller folkehelseavdeling. I begge kommuner var folkehelseperspektivet inkludert i kommuneplanen. Sosial ulikhet i helse ble utpekt som et viktig innsatsområde i begge kommuners helseoversikter. Videre var det i begge kommuner eksempler på tiltak med helsefremmende og utjevnende intensjoner. Selv om økonomi begrenset kommunenes handlingsrom ble det ansett som viktig at det ikke forhindret viktige tiltak. Det framkom i begge kommuner at tverrfaglig samarbeid var viktig, men tidvis utfordrende å få til i praksis. Blant faktorer som påvirket samarbeid var tid, ressurser og kjennskap til hverandre. Kommunene har i økende grad systematisert folkehelsearbeidet og har en rekke virkemidler tilgjengelig i utjevningsarbeidet. Det er likevel viktig at de understøttes av regionale og nasjonale myndigheter.