Denne masteroppgaven har som formål å undersøke hvordan ansatte i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) opplever rekruttering av minoriteter til fosterhjemsordningen. Minoritetsfosterbarn har i gjennomsnitt større behov for fosterhjem enn majoritetsbarn. De har behov for et fosterhjem som kan tilby kontinuitet i oppdragelsen, og som kan ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Erfaringer til seks ansatte i Bufetat ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer, og dataene ble analysert ved hjelp av tematisk analyse. Etter en gjennomgang av dataene og relevant forskning, kom følgende funn fram. Ansatte i Bufetat legger ned store ressurser i rekruttering av minoriteter, men resultatene samsvarer ikke med innsatsen. Kravene for å bli fosterforeldre er høye, og innvandrere oppfyller ofte ikke disse kravene. Kravene om godt norsk språk og bolig er spesielt vanskeligste å oppfylle. Det er ingen faglig enighet om hvorvidt det er viktig at minoritetsbarn plasseres i et fosterhjem med samme etniske bakgrunn. Mange ser på plassering i et norsk fosterhjem som fordelaktig. Integreringstiltak som styrker minoriteters deltakelse i fosterhjemsordningen når kun en mindre del av innvandrerbefolkningen. Mangelen på tilgang til minoritetsfosterhjem svekker muligheten for barnets og foreldrenes medvirkning i kontakt med barnevern. Oppgavens konklusjon er at Bufetat har høy innsats når det kommer til rekruttering av minoriteter til fosterhjemsordningen. De ansatte i Bufetat er faglig overbevist om at denne innsatsen er nødvendig, men resten av samfunnet følger ikke nødvendigvis opp. Dette vises gjennom manglende fordeling av ressurser som er ment til integrering, og lav anerkjennelse av innvandrere som viktige bidragsytere i fosterhjemsordningen. Nøkkelord: fosterhjem, minoritet, rekruttering, anerkjennelse, fordeling