Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten ble satt i kraft 1.januar 2017. Den avløste den såkalte «Internkontrollforskriften» fra 2003. Begrunnelsen for å utarbeide en ny forskrift var å klargjøre hensikten med forskriften for å øke oppfyllelsesgraden. Forskriften, forarbeidene og veilederen bruker begrepene «ansvar», «kvalitetsforbedring» og «styringssystem» på en måte som tyder på en noe annen definisjon og forståelse enn det som brukes i teori og praksis som omhandler administrasjon og ledelse. Det kan i så fall stå til hinder for forståelse og oppfyllelsesgrad. Målet med denne masteroppgaven har vært todelt. På den ene siden å klarlegge begrepene «ansvar», «kvalitetsforbedring» og «styringssystem» for å påvise avvik mellom forskriften og aktuell faglitteratur. På den andre siden har jeg gjort en systematisk undersøkelse av høringssvarene for å avdekke de fremtredende kommentarene til hvorfor den forrige Internkontrollforskriften ikke ble etterkommet godt nok. Veilederen til forskriften definerer begrepet ansvar til enten å være en psykisk opplevelse av å være forpliktet til noe eller et juridisk ansvar hvor man er rettslig forpliktet og hvor manglende oppfyllelse kan ende i rettsforhandling og dom. Dette gir en kategorisering av ansvarsbegrepet som strider mot andre utredninger og dermed muligens gjør at subjektene ikke forholder seg til det slik det er ønsket. Ansvarsbegrepet blir i gjennomgått litteratur forklart som bestående av tre dimensjoner kontroll, reaksjon og kommunikasjon. Profesjonsstudier har problematisert ansvarliggjøring av skjønnsutøvelse. Sentrale mekanismer i dette kan deles inn i strukturelle og epistemiske. Strukturelle mekanismer innebærer å begrense rommet for bruk av skjønn og deles i sanksjon, restriktiv, oppdelende, forsinkende og blokkerende modaliteter. Epistemiske mekanismer innebærer å understøtte og sikre skjønnsavgjørelsene når de må tas og deles i formende, støttende, motiverende, deliberative og deltagende modaliteter. Forskriften krever at styringssystemet skal avvike fra et typisk referansesystem og baseres på at alt i en helsevirksomhet skal være i en kontinuerlig forbedring. Referanse på forbedringsmetodikk og praktisk erfaring viser at mikrosystemer definert som avdelinger eller seksjoner kun kan holde et til to forbedringsprosjekt av gangen. Departementet mottok høringssvar fra 72 instanser hvorav 15 var uten merknad. Det ble da 57 høringssvar som kunne granskes. Årsaksforklaring til hvorfor Internkontrollforskriften ikke var etterfulgt grupperte seg til 5 typer. 19 av svarene mente at juridisk årsak i form av en dårlig forskriftutforming var grunnen. 18 mente årsaken lå i kultur og holdninger. Årsak i kompetanse, økonomi og kapasitet henger sammen og ble brukt i henholdsvis 18, 3 og 2 av svarene. Åtte høringssvar som inkluderte Statens Helsetilsyn mente entydig at den nye forskriften ikke ville medføre endring i oppfølging av forskriftens intensjon. De mente årsaken til at forskriften ikke ble fulgt opp heller lå i forhold som ikke kunne påvirkes av rettsregler. Den mest fremtredende forklaring var at helsevesenets kultur ikke hadde tatt til seg behovet for internkontroll som noe viktig og verdifullt. I tillegg ble det påpekt at aktiviteten var ressurskrevende. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten har en del mangler i å definere både hva et styringssystem og et kvalitetsforbedringssystem skal inneholde. Det er derfor usikkert om den vil dekke opp for de manglene som ble funnet i «Internkontrollforskriften» som den har avløst.