Denne oppgaven handler om sosial angst i skolen, og hvilken betydning samarbeidet mellom skole og helsesykepleier har for disse elevene. Formålet har vært å få frem skolens og helsesykepleiers perspektiver knyttet til betydningen av samarbeidet mellom skole og helsesykepleier, for elever med sosial angst. I tillegg har jeg ønsket å få frem eventuelle styrker og svakheter ved et slikt samarbeid, og hvordan skolen og helsesykepleier kan hjelpe disse elevene. Ut fra dette har jeg valgt følgende problemstilling: «Sosial angst i skolen. Hva kan skolen og helsesykepleier gjøre, og hvilken betydning har samarbeidet mellom skole og helsesykepleier for elever med sosial angst?» For å finne svar på denne problemstilling har jeg valgt å ta utgangspunkt i hvordan rektorer og helsesykepleiere tenker rundt sosial angst i skolen, og hvordan de oppfatter samarbeidet mellom skole og skolehelsetjenesten. Jeg har i denne studien brukt kvalitativt forskningsintervju. Ut fra problemstillingen har jeg valgt å intervjue tre rektorer og tre helsesykepleiere, fra tre forskjellige skoler. Alle informantene hadde erfaringer eller kunnskap nok til å snakke generelt om arbeidet rundt elever med sosial angst, og hadde arbeidet lenge nok i skolen til å ha erfaringer med samarbeidet. Intervjuene ble tatt opp på en lydopptaker, og deretter transkribert til tekst. Analysen ble gjennomført etter Braun & Clarke (2006) sine kriterier for tematisk analyse. Gjennom dataene er det kommet frem mange interessante og nyttige perspektiver og synspunkter rundt temaet. Funnene er drøftet i lys av tidligere forskning og teori, og kan ikke generaliseres, men danner grunnlaget for drøftingen. Hovedfunnene fra denne studien viser at både helsesykepleiere og rektorer ser på barnets relasjoner som viktige, for barnets trygghet og tilhørighet. Men at det dette fokuset samtidig glipper mellom andre fokusområder, som elevenes faglige læring og angsthåndtering. Det kommer ikke frem hvem som har ansvar for barnets relasjoner, og om det er tiltak som kan settes inn på dette området. I tillegg blir situert rehabilitering trukket frem som viktig for barn med sosial angst. Dette fordi barna trenger hjelp og tilrettelegging der de vanskelige situasjonene oppstår, for å gjøre det mer reelt. I dette ligger det at rehabiliteringen må skje på skolen, i barnets relasjoner til andre. Dette fordi det er barnets relasjoner som er utfordrende. Men om fokuset ikke ligger på barnets relasjoner, da vil det kunne være et stykke fra situert rehabilitering. For å få til rehabilitering på skolen er det viktig å fokusere på barnets relasjoner.