Folkehelse og livsmestring er et av tre tverrfaglige temaer som ble innført i det norske læreplanverket i 2020. Bakgrunnen for innføringen var behovet for utredningen av hva barn og unge vil ha behov for å lære i et perspektiv på 20-30 år fremover. Temaene er derfor basert på samfunnsaktuelle problemstillinger som vil være viktig både i nåtid og fremtid. De senere årene har vi sett en negativ utvikling i forbindelse med barn og unges psykiske helse (Sletten & Bakken, 2016, s. 15), og selv om det finnes flere grunner til dette, viser undersøkelser at skolerelatert stress dominerer bekymringene til ungdomsskoleelever. Med utgangspunkt i dette, er det overordnede temaet for denne studien livsmestring og psykisk helse. Formålet med undersøkelsen er å avdekke lærernes forståelse av livsmestringbegrepet, og hvordan de erfarer arbeidet med livsmestring og psykisk helse som en del av deres arbeidshverdag på ungdomstrinnet. For å undersøke dette har jeg benyttet en kvalitativ forskningstilnærming, med semistrukturert intervju som fremgangsmåte. Data ble omgjort til funn ved hjelp av Braun og Clarke (2015) sin tematiske analysemodell. Videre ble funnene drøftet i lys av Bandura (1997) sin teori om mestringsforventning, Antonovsky (2012) sin teori om salutogenese, og teori om relasjonskompetanse. Videre diskuteres funnene opp mot tidligere foskningsartikler som bidrar til dypere innsikt for studiens tema. Resultatene fra funnene viser til positive holdninger knyttet til implementeringen av livsmestring og psykisk helse. Relasjoner, opplevelse av mestring og livsmestring sett fra et kroppsøvingsperspektiv trekkes frem som betydningsfullt. Imidlertid indikerer funnene en erfaringsbasert kompetanse, som ikke oppleves som tilstrekkelig for å møte elever i temaet på en «god nok» måte. Studien viser at selv om arbeidet rundt livsmestring og psykisk helse er fastslått i læreplanverket, er det likevel opp til den enkelte lærer hvorvidt livsmestring og psykisk helse blir prioritert i skolen.