Denne oppgaven tar for seg tverrfaglig samarbeid i skolesystemet. Jeg har hatt et mål om å se på hvordan skolen samarbeider tverrfaglig med andre hjelpeapparat til barn og unges beste, for å kunne si noe om hvilke sosiale konstruksjoner som er aktive i slike samarbeid. Det har derfor handlet om å indikere faktorer som har fremmet produktivitet til samarbeidet, og hva som har bidratt til at ulike utfordringer har oppstått. Problemstillingen som ligger til grunn for oppgaven er derfor «Hvordan samarbeider skolen tverrfaglig med samarbeidspartnere i løsningen av en case?» Studien baserer seg på kvalitativ metode. Det er utført en casestudie med intervju, hvor informantene er aktører som jobber sammen om en elevcase. Teamet som intervjues består av skolens rektor, elevens kontaktlærer, elevens fostermor, representant fra Bufetat og barnevern. Som analysen vil vise, har aktørene samarbeidet over en lengre tidsperiode. I løpet av prosessen inntraff en stor endring, som har bidratt til at elevens situasjon har bedret seg betraktelig. Analysen vil vise hvordan de involverte fremstiller samarbeidet tilbake i tid, til betraktninger om hvordan det endret seg til det beste for elevens situasjon. Analysen er derfor delt opp med kategoriene «utfordringer», «forutsetninger og vendepunkt» og «suksessfaktorer». Resultatene viser utfordringer som lite tillitt mellom samarbeidsaktører, uavklarte relasjonsforhold og ulike oppfatninger av sakskomplekset. Ulike oppfatninger vedrørende gjennomføring av tiltak og ressursbruk for eleven skapte mistillit, samtidig som et ulikt fokus på elevens atferd virket hemmende for relasjonene. I nyere tid ble enkelte samarbeidstiltak belyst som forutsetninger for at casen fikk et vendepunkt. Dette handlet om å innhente ny kunnskap ut ifra behovet, og sikre at den ble felles for alle gjennom en skoleledelse som fulgte opp og tok kunnskapen til etterretning. Når aktørene kunne støtte hverandre på tvers, endret dette samarbeidsklimaet. Funnene viser også en viktighet av at elevsituasjonen blir møtt med positive holdninger av alle ansatte som skal ivareta eleven, ikke bare de som jobber tettest på. Suksessfaktorer som endret elevens situasjon, innebar hyppigere møter med tydelige rollefordelinger. Arbeid utenfor mandatet ble essensielt som grobunn for tillit, og for at partene kunne løse casen til det beste for eleven. Det kommer også frem at positive holdninger til andre profesjoner, godt skole-hjem samarbeid og høy grad av elevmedvirkning, har vært viktig for at casen kan forstås som en suksesshistorie i dag. Det samme gjelder betydningen av et godt samarbeid mellom hjemmet og skolens eksterne aktører.