Norske fengsler produserer noen av de høyeste selvmordsratene blant domfelte globalt. Særlig gjør dette seg synlig i overgangsfasene mellom frihet og fengsel, og fengsel og frihet (Bukten & Stavseth, 2021). Dette kontrasterer Pratt (2008a; 2008b) sin tanke om den skandinaviske eksepsjonalismen som peker på at fengselssystemene i disse landene vektlegger velferd og humane forhold. Da jeg ikke har tilgang på fenomenet selvmord som sådan, er denne kvalitative studien en kritisk, sosiologisk tilnærming til straffegjennomføring i Norge, sett i lys av den norske velferdsstaten og kriminalomsorgens rehabiliterende mandat. Ved bruk av seks dybdeintervjuer med aktører som jobber med domfelte, eller som selv har vært domfelt, har oppgaven en fenomenologisk tilnærming til den overordnede problemstillingen som utforsker hvordan vi kan forstå de kritiske overgangsfasene i norske fengsler. For å kunne diskutere hovedproblemstillingen utforsker jeg også to underordnede problemstillinger: (1) hva kjennetegner de sosiale prosessene som er knyttet til frihetsberøvelsen? og (2) hvilke implikasjoner har disse sosiale prosessene for tilbakeføringen? Oppgavens funn inviterer til en kritisk diskusjon av norsk rehabiliteringspolitikk og den norske velferdsstaten. Problemstillingene diskuteres i samspill med relevant sosiologisk teori og teori om fengsel. Funnene i oppgaven viser at de kritiske overgangsfasene, som identifiseres som varetektsfengslingen og de første dagene etter løslatelse, fører til et brått brudd med den kjente tilværelsen som man er blitt sosialisert inn i. Dette, i samspill med reguleringer inne i fengselet, innskrenker den domfelte sin autonomi og identitet, noe som legger et skjørt grunnlag for videre kontinuitet i straffegjennomføringen. De sosiale prosessene impliserer at straffegjennomføringen er en individuell prosess. Fravær av positive, sosiale relasjoner under soningen vanskeliggjør sosialiseringsprosessen som er nødvendig for å lykkes i overgangsfasene. Gjennom analysen og diskusjonen utvikler jeg konseptet ‘liminale glippsoner’. Dette illustrerer hvordan de sosiale prosessene skaper et brudd i kontinuiteten i straffegjennomføringen. Dette gjør seg særlig synlig i de kritiske overgangsfasene. Avslutningsvis relateres selvmordstilbøyeligheten i norske fengsler i samsvar med samfunnskonteksten det eksisterer i. Det blir kastet et kritisk blikk på fengselets individuelle tilnærming til straffegjennomføringen i lys av velferdsstatens dreining fra en sosialdemokratisk velferdsstat mot en nyliberalisert tilnærming til velferdsstaten.