Bakgrunn: Antallet personer med demens øker i samfunnet som følge av eldrebølgen. Smerteproblematikk er også vanligere ettersom man blir eldre. Siden demenssykdommen progredierer og selvrapporteringsevnen svekkes, blir det sykepleierens rolle å kartlegge smerter hos denne pasientgruppen. Dette vises å være en utfordrende oppgave. Omtrent 2/3 av sykehjemsbeboere med demens lever nemlig med smertetilstander. Hensikt: Hensikten med oppgaven er å se nærmere på sykepleiers rolle i smertekartlegging hos sykehjemsbeboere med langtkommen demenssykdom. Oppgaven belyser hvordan sykepleier kan kartlegge smerter hos denne pasientgruppen. Metode: Oppgaven er et litteraturstudie, basert på åtte utvalgte forskningsartikler. Artiklene understøttes og drøftes sammen med pensumlitteratur, og annen faglitteratur og forskning. Resultat: Utfordringer ved smertekartlegging av sykehjemsbeboere med langtkommen demenssykdom var gjennomgående i forskning. Ulike ansiktsuttrykk, kroppsspråk og nonverbal atferd fremkom som de vanligste smerteindikatorene hos pasientgruppen. I tillegg ble det funnet smertekartleggingsverktøy som tilleggsverktøy for vurdering av smerter. Flertall av sykepleierne følte på manglende kunnskap innenfor fagfeltet, og tok derfor ikke i bruk disse verktøyene. Feiltolkning av smertesymptomer ble funnet, og viste seg å ha sammenheng med likheten til demenssymptomer. Sykepleierne inkludert i studiene ytret ønske om mer kunnskap, og en tilrettelagt arbeidshverdag med bedre ressurser til å utføre smertekartleggingen. Konklusjon: Sykepleier har en sentral og viktig rolle i smertekartlegging til sykehjemsbeboere med langtkommen demenssykdom. Gjennom sykepleierens kliniske blikk, samt bruk av smertekartleggingsverktøy, kan dette føre til at flere innenfor pasientgruppen får kartlagt sine smerter og får optimal smertebehandling. Dette avhenger av at sykepleiekompetansen innenfor feltet økes, og at gode rammer for smertekartlegging blir tilrettelagt. Nøkkelord: langtkommen demenssykdom, smertekartlegging, sykepleie, sykehjem.