Bakgrunn: En simulert pasient er en person som utgir seg for å være en kunde eller pasient for å kunne vurdere kvaliteten eller servicen av en tjeneste, fasilitet eller lignende opp imot en standard, eller motivere og utvikle ansatte som en del av opplæring. Metoden er mye brukt i apotek, blant annet for å vurdere apotekansatte sine rådgivning, men få har undersøkt hvordan apotekansatte opplever og evaluerer metoden. Legemiddelmangel er et økende alvorlig og multifaktorielt problem, som innebærer at et apotek ikke har legemidlet en kunde etterspør, og at apotekets grossister ikke kan levere innen normale leveringstider. Mangelsituasjoner kan påvirke pasienter, helsepersonell, legemiddelprodusenter og andre aktører negativt. Dette har tidligere blitt undersøkt fra pasienten sitt perspektiv, men ikke med farmasistudenter som SP. Hensikten med denne oppgaven er å undersøke hvordan apotekansatte opplever og evaluerer simulert pasient ved legemiddelmangel i apotek. Metode: Simulert pasient metode etterfulgt av semi-strukturerte kvalitative intervju ble benyttet for å samle inn data. To simulerte pasienter (SP) samarbeidet om datainnsamling. SP utførte et kundemøte med en apotekansatt hvor en resept ble presentert, der det var en kjent mangelsituasjon på legemidlet. Det ble tatt lydopptak av kundemøtet som ble transkribert og analysert i detalj av studenten. Et evalueringsskjema ble utfylt av begge SP i etterkant av kundemøtet hvor håndtering og kommunikasjon ble redegjort. Videre gikk SP tilbake til apoteket og avslørte sin identitet. Dersom samtykke ble gitt utførte SP et semi-strukturert kvalitativt intervju. Resultater: Det ble utført 39 intervju på apotek i Oslo og Viken, hvorav 34 ble benyttet. Resultat av STC analysen ga tre hovedtema og seks undertema som beskrev hvordan apotekansatte opplevde og evaluerte SP metoden ved legemiddelmangel. Mange deltakere så nytten av SP metoden både for den enkelte, bransjen og prosjektet. Det var spesielt tilbakemeldingen fra SP som den enkelte hadde størst nytte av, og var en av årsakene til at mange hadde likt å delta i prosjekt med SP. Ingen deltakere avslørte SPene, men de var oppmerksomme på uvanlig oppførsel. Reseptene var i fokus, og det var noe tvil om gyldighet og autentisitet. Dette belyste viktigheten av resepter som ser autentiske og gyldige ut. Totalt sett ble avsløringen tatt godt imot, muligens på grunn av forankring av prosjektet i bransjen og SPene sin bakgrunn som masterstudenter. Mesteparten opplevde at deres autonomi ble ivaretatt. Konklusjon: Studien har gitt kunnskap om hvordan apotekansatte opplever og evaluerer SP ved legemiddelmangel. Det har blitt presentert hvordan ansatte opplevde kundemøtet med SP, avsløringen etter kundemøtet, tanker om resepten, deres evaluering av nytteverdien til SP for den enkelte, bransjen og prosjektet, samt tanker om egen autonomi. SP metoden har vist seg å være godt akseptert og nyttig for den enkelte, og for apotekbransjen til å kunne kvalitetssikre tjenester apotekene tilbyr, blant annet håndtering av legemiddelmangel. Metoden bør implementeres som et kvalitetssikringsverktøy for å forbedre apotekenes helsetjenester, i kombinasjon med andre kurs og rutiner i apotek. Av fremtidig forskning kan det være nyttig å gjøre kostnads- og effektivitetsanalyser for å vurdere SP ved bruk i apotek i en større skala, samt se om det å gi tilbakemeldinger til apotekansatte påvirker kvaliteten av håndtering av legemiddelmangel, som en intervensjon.