Innen området for digital etterforskning av lyd har det vært en viss skepsis til bruken av maskinlæringsmodeller i forbindelse med fjerning av bakgrunnsstøy. Selv om støydemping ved hjelp av maskinlæring kan gi både effektivitet og hjelpe til med å håndtere mengden data som en etterforsker vil stå overfor, har det ikke blitt tatt i bruk som en standardløsning. En av hovedårsakene til dette er sannsynlig pålitelighet. Når man arbeider innen etterforskning, er viktigheten av å opprettholde integritet og sporbarhet knyttet til de tilgjengelige dataene avgjørende. Hvis disse prinsippene brytes, kan det få hele etterforskningen til å kollapse. Et eksempel på integritetsbrudd er når bruk av maskinlæring som utfører støydemping, tilfører kunstig reststøy. Vi vil derfor undersøke kunstig reststøy med mål om å bedre forstå hvordan det kan oppdages, og mulige implikasjoner for digital etterforskning. Gjennom eksperimentering vil vi replikere kunstig reststøy i forskjellige maskinlæringsmodeller. Effektiviteten til gjeldende målemetoder for lydkvalitet og resultater fra eksperimentene blir analysert og diskutert. Forskjeller mellom typene maskinlæringsalgoritmer som brukes i eksperimentet blir også evaluert for å evaluere hvor mye kunstig reststøy de produserer basert på type lydstøy. Vi presenterer en metode for å avdekke indikatorer for når kunstig reststøy oppstår, og diskuterer viktigheten av å oppdage og håndtere kunstig reststøy for å unngå å krenke integriteten til de aktuelle dataene. Det endelige målet med denne oppgaven er å skape bevissthet og forståelse for kunstig reststøy, og presentere en ny metode for å oppdage det og forklare hva som kan gå galt fra et digitalt etterforskningsperspektiv. Ved å rette søkelyset på dette problemet med gjeldende maskinlæringsmetoder, er hensikten å rette mer oppmerksomhet mot forskning på tilpasningsmetoder for lydetterforskning.