I denne masteroppgaven studeres fenomenet innsatte fedre, hvor hovedvekten er relatert deres farsrolleidentitet. Tematikken er lite belyst, særlig i en norsk forskningssammenheng og bør derfor utforskes ytterliggere. Jeg har derfor gjennomført følgende prosjekt med ti kvalitative dybdeintervjuer med innsatte fedre i to norske høysikkerhetsfengsler for å belyse problemstillingen: «Hvordan opplever innsatte fedre, i norske høysikkerhetsfengsler, egen farsrolleidentitet under soning?». Prosjektet har en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. I den analytiske prosessen har jeg latt meg inspirere av Tjora (2021) sin metodiske tilnærming: Stegvis-induktiv-deduktiv-metode (SMI), og herav identifisert fire hovedfunn i den empiriske analysen. Funnene diskuteres i lys av tidligere forskning og teoretiske perspektiver relatert blant annet interaksjonisme, identitet og kriminologi. Prosjektet forener på denne måten flere diskurser, da særlig en barnevernsfaglig-, sosiologisk- og kriminologisk diskurs. Empirien bekrefter at tematikken er subjektivt rettet, da fedrenes opplevelser er varierende, sprikende og tvetydige. De beskriver egen situasjon og vil derfor vekte og differensiere ulike momenters betydning i sin virkelighetsforståelse. Farsrolleidentiteten til fedrene i eget utvalg opprettholdes ved soning, da særlig ved direkte kontakt med egne barn. De interagerer med egne barn via telefon, besøk, brev og videosamtale, samtidig påvirkes opplevelsene av de strukturelle rammene som foreligger. Eksempelvis vakthold, sikkerhetsrutiner, kontaktens tidsramme og avstanden fra fengslet til eget hjemsted. Dermed opplever de en redusert grad av involvering i barnas liv, sammenliknet med tilværelsen utenfor fengslets rammer. Parallelt, opplever flere en farsrolle med liten betydning i fengselskonteksten. De oppholder seg og utfyller samtlige aktiviteter og gjøremål, samt utspiller alle interaksjoner innenfor fengslets rammer. De beskriver likevel hvordan den dominerende machokulturen med tilhørende normer og verdier, påvirker de i liten grad relatert egen farsrolleidentitet. De evner å navigere mellom ulike roller som innsatt og pappa, og opprettholder på denne måten også farsrolleidentiteten ved soning. Miljøet påvirker lite, men de opplever likevel endringer i egen farsrolleidentitet, da de ikke lenger evner å være grensesettende eller disiplinerende overfor egne barn. De mister på denne måten et aspekt ved sin farsrolleidentitet. På den andre siden, ser vi samtidig at de opplever positive endringsprosesser og progresjon ved nåværende soningssituasjon. De har blitt rusfrie, ønsker en lovlydig fremtid og en tilstedeværende- og tydelig farsrolle. Med andre ord, de rehabiliteres i et høysikkerhetsfengsel og ønsker en fremtid som «gode fedre». Deres farsrolleidentiteten fremstår herav som integrert i egen selvforståelse. Den utsettes for påvirkning og endring ved soning, men opphører aldri.