Havbruksnæringen anses som den nye oljen, men hemmes av biologiske faktorer som lakselus. Parasitten presser laksenæringens profittmarginer, muligheten til å opprettholde god fiskevelferd og ivareta nærliggende økosystemer. Det benyttes ulike avlusningsmetoder for å holde lusepåslag nede, hvorav kjemiske har vært foretrukket. Stor bruk i Romsdalsfjorden og Storfjorden frem til 2016 ga resistente lusepopulasjoner, nedsatt effekt og derav utfasing av organofosfat og pyretroider. I denne oppgaven har vi analysert lus fra Dryna og Gudmundset og funnet resistens-gen for begge kjemikaliene. Resultatene viser at 42% av testet lus var resistent mot pyretroider og at 10% sannsynligvis var resistent mot organofosfat. Analysene baserer seg på et begrenset antall prøver og er ikke representativt for lusepopulasjonene, men kan gi en pekepinn på dagens situasjon. Det diskuteres videre om resistensnivåene kan skyldes krysskontaminering mellom nærliggende anlegg, et latent gen i populasjonen, og/eller feil bruk av kjemikalier. Resistensnivået av pyretroider er svært høyt og en gjeninnføring frarådes. Andelen sensitive lakselus mot pyretroider er nå rundt 1/3 på Dryna og 1/2 på Gudmundset. En avlusning med 50% overlevelse blant lus er ikke effektiv. For å kunne ha en effektiv behandling uten overdrevne konsentrasjoner bør resistensnivået senkes ytterligere. Da til rundt samme målte nivåer som organofosfat, eller ideelt sett 0%. Ved en gjeninnføring av samtlige kjemikalier i et fravær av resistens, kan behandlingene kontrolleres, rulleres og resistensutvikling minimeres. Utviklingen bør følges over tid med et oppskalert volum på prøvetakningen. Mer sikkerhet kan eventuelt fastsette en beslutning rundt gjeninnføring av pyretroider og eller en eventuell utfasing av organofosfat.