Sivathas og Øverseth fant i 2020 at inntektsskjevhetene som følge av elbilpolitikken økte da de la til en bostedsdimensjon. Ved å benytte seg av tall fra Reisevaneundersøkelsen (RVU) 2013/14, fikk de resultater som viste at norske elbilsubsidier er regressive, men i mindre grad i distriktene. Siden den tid har Norge opplevd en rask økning i antall elbiler på veiene. Økningen kommer som følge av myndighetenes mål om å skifte ut den fossile bilparken med elbiler. Med det som bakgrunn, hadde jeg en hypotese om at økt elbiltilgjengelighet har gjort regionene mindre betydningsfulle for inntektsskjevhetene som følge av elbilpolitikken. Formålet med denne oppgaven har derfor vært å tilføre ny innsikt til Sivathas og Øverseth (2020) sine funn. Jeg har fulgt samme fremgangsmåte og metoder for å komme frem til resultater som kunne sammenlignes med deres. Jeg, som dem, startet med en deskriptiv tilnærming hvor jeg så på tilbøyeligheten for å disponere elbil. Deretter benyttet jeg meg av den lineære sannsynlighetsmodellen samt probit-modellen for å utføre regresjonsanalyser. Slik har jeg kunnet observert sannsynligheten for å disponere elbil med inntekts- og sentralitetsvariabler som hovedinteresse. Ved bruk av data fra RVU 2019 fant jeg at bosted fremdeles har stor betydning for sannsynligheten for å disponere elbil, hvilket har gjort at jeg har måttet forkaste min hypotese. Resultatene jeg fikk viste at det er flest elbileiere blant de med høyest inntekt som bor i de mest sentrale områdene i landet. Elbilsubsidiene er, slik som Sivathas og Øverseth (2020) sine resultater viste, fortsatt regressive. I tillegg fant jeg at elbilsubsidiene er like regressive i distriktene som ellers i landet, hvilket er en forskjell fra deres resultater. Derfor viser mine resultater at økt elbilandel i landet har økt inntektsskjevhetene mellom de mindre sentrale områdene.