I norsk arbeidsliv er fast ansettelse hovedregelen, med kununntaksvisanledning tilå ansette arbeidstakere i en midlertidig stilling. I 2015 ble det innført en utvidet, generelladgang til midlertidige ansettelser, som ble tilførtarbeidsmiljølovens§14-9 (2) som bokstav f. Formålet med denne oppgaven er å forstå hensikten med utvidelsen av adgangen til midlertidige ansettelser, og spesielt hvordan det ble argumentert for at lovendringen skulle hjelpe utsatte grupper inn i arbeidslivet.For å svare på problemstillingen, har jeg brukt kritisk diskursanalyse og Faircloughs tredimensjonale modellfor å analyserespråket i et tekstutdrag fra forarbeidet til lovendringen, Prop. 39 L (2014-2015).