Sykehus i Norge er i all hovedsak både eiet og drevet av staten. Sykehusreformen som ble gjennomført fra 2002 ble kalt en eierskapsreform. Den har hatt tydelige likhetstegn med New Public Management (NPM) reformer som hadde utspring i New Zealand og Australia på 1970- tallet og senere har spredd seg til de fleste OECD-land. Hovedidéen i NPM er at mer markedsorientering i offentlig sektor vil føre til økt kostnadseffektivitet, uten å ha negative bieffekter på andre forhold. Internprissetting og stykkprisfinansiering er derfor to sentrale virkemidler i NPM i bestrebelsene på å skape mer samsvar mellom behov og ressursbruk i offentlig sektor. I forretningsforhold mellom selvstendige aktører, må husleiekontrakter utformes med blikk for hvem partene er og hva slags leieobjekt som er gjenstand for avtalen Som regel med tanke på å ivareta begge partenes interesse. Samme tanke bør ligge til grunn for utforming av internhusleieavtaler. Grunnleggende sett skal internhusleie bidra til at det som er fordelaktig for den enkelte virksomhet som er underlagt systemet også er i hele den samlede organisasjonens interesse. I statlig eide sykehus er internhusleie et aktuelt tema. Denne oppgaven gjør vurderinger omkring internhusleiemodeller i sykehus. Det er gjort studier av modellene ved tre norske helseforetak som har innført internhusleie. I sykehus er ofte kostnader til lokaler den nest største kostnadsdriveren, etter lønninger. Helse Sør-Øst RHF har et mål om å redusere totalarealet på sin bygningsmasse med 10 %. Hovedfokus i oppgaven er derfor hvordan internhusleie bør legges opp for å få til en best mulig utnyttelse av lokaler, både eksisterende og eventuelt nye.