Innbyggere i norske kommuner skal ha tilgang på helsetjenester som er forskningsbasert, og fysioterapeuter skal bidra til at helsetjenestene leveres med god kvalitet. Som et virkemiddel har staten pålagt fysioterapeuter å utøve kunnskapsbasert praksis. Forskning tyder på at fysioterapeuter strever med å integrere forskningsbasert kunnskap i klinisk praksis. Det pekes på behov for å undersøke nærmere hvilke faktorer som kan bidra til å fremme bruk av kunnskap fra forskning. Hensikten med denne studien er å utforske fysioterapeuters erfaring med faktorer som kan fremme bruk av forskningsbasert kunnskap. Vårt forskningsspørsmål er: Hva erfarer fysioterapeuter som viktige forutsetninger for bruk av forskningskunnskap i primærhelsetjenesten? For å undersøke dette har vi benyttet en kvalitativ metode med et fenomenologisk vitenskapssyn som utgangspunkt. Data er innhentet ved å intervjue fysioterapeuter i tre norske kommuner. Alle intervjuene ble gjennomført digitalt på grunn av koronapandemien. Dataene ble systematisert i kategorier ved hjelp av rammeverksmetoden The Framework Method. Hovedfunnene er kategorisert under tre overordnede tema som kan fremme bruk av forskningsbasert kunnskap i klinikken. Disse temaene beskriver 1) kjennetegn med den kontekst som fysioterapeutene arbeider i, 2) egenskaper og ferdigheter knyttet til fysioterapeutene selv, og 3) kunnskapen de innhenter og forvalter. Disse er gjensidig avhengig av hverandre der fenomenet tid er en faktor som trer fram som et spennende funn. 7 Fysioterapeuter i primærhelsetjenesten opplever at videreutdanning fremmer bruk av forskningsbasert kunnskap. De er tryggere på seg selv som fagutøvere, og bidrar som brobyggere i organisasjonen. En tydelig og anerkjennende ledelse gir fysioterapeutene tid til å utvikle kompetanse individuelt og kollektivt.

Master i kunnskapsbasert praksis, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen

MAKP601