Denne studien tar sikte på å gå inn i norskfagets ryggmarg, og forsøke å bygge bro mellom feltene multimodalitet og lyrikk. Foreningen skjer både med utgangspunkt i resepsjonsestetikk og ved et estetisk kunnskapssyn. Dette gjøres med en empirisk utforsking av et læringsdesign, som har utløp i et tolkende tekstskapingsoppdrag. En tiendeklasse remedierer dikt til lyrikkmontasjer der de anvender semiotiske ressurser når de designer. Elevene tar utgangspunkt i en indre visualitet, og gjør den eksplisitt. Lyrikkmontasjene blir stående som svar på diktet, og som et resultat av en kunsterfaring og en tolket virkelighet. I prosjektet gir jeg også plass til elevstemmen, ved å ta inn refleksjonsnotater som sekundærmateriale. Analysene fremstiller at lyrikkmontasjene er et resultat av en efferent og estetisk lesning, og som et resultat av en indre visualitet. Prosjektets hovedfunn viser at å utnytte det moderne ved multimodale tekster bidrar til å rekonseptualisere lyrikken. Problemstillingen tematiserer tolkende tekstskaping som en tosidig aktivitet, og analysene viser at elevene blir værende lenger i teksten fordi det oppstår et gjensidig avhengighetsforhold mellom montering og tolkning, en slags forhandling. På denne måten blir remedieringen et hjelpemiddel til å nå en dypere refleksjon, gjennom et estetisk og sansende tolkningsarbeid. Et annet viktig funn foreviser at det er formålstjenlig å anvende det estetiske perspektivet som brobygger mellom feltene. Det estetiske i prosjektet anvendes på to ulike måter, resepsjonsestetisk, men også som en del av et estetisk uttrykk knyttet til design. Jeg ser derfor at funnet er både et forskningsmetodisk funn, fordi det estetiske har vært en brobygger i mine analyser, men også et funn i didaktisk sammenheng, fordi det viser til en lesemetode.