Fastlegeordningen (FLO) har siden dens oppstart i 2001 opplevd flere endringer. Frem til 2006 viste undersøkelser en positiv utvikling for både pasient og fastlege. Siden det har fastlegene opplevd at fokuset har dreid seg mer og mer om pasienten og tilrettelegging for styring og kontroll for myndighetene. Samtidig har fastlegene fått en mindre viktig rolle i endringene. Konsekvensen av endringer som er lite tilrettelagt fastlegens behov er at FLO nå befinner seg i det som omtales som en fastlegekrise preget av frafall av fastleger, rekrutteringssvikt og trusler om streik. Dette er en betydelig utfordring for fastleger, myndigheter, pasienter, og for resten av den norske helsetjenesten, grunnet fastlegens portvaktsrolle. I dag er flere av endringene som skjer i FLO av digital karakter. Disse omtales som digitaliseringen av FLO. Myndighetenes hovedformål med digitaliseringen er å endre måten det samhandles på i den norske helsetjenesten på en måte som tilfredsstiller pasientenes behov i større grad. Problemstillingen for studien bygger på at det i myndighetenes forsøk på å digitalisere FLO, for å bedre møte pasientenes behov, skapes misnøye blant fastlegene. Vi formulerer spørsmålet: «Hvordan involveres fastlegen i digitaliseringen av fastlegeordningen?». Vi undersøker endringsprosessene som foregår i digitaliseringen av FLO for å finne årsaker til at digitaliseringen, i fastlegenes øyne, har feilet. Digitalisering forstås som en endringsprosess der et digitalt system, et digitalt verktøy, eller en overgang fra analog til digital samhandling implementeres i FLO. Vi undersøker det vi kaller et gevinst-kostnad-forhold ved en endring, som innebærer å veie kostnader og gevinster med en endring mot hverandre for å forstå hvorfor noe endring lykkes mens annen endring feiler. Studien finner at kostnaden for fastlegene ofte utveier gevinsten i digitaliseringen av FLO. Dette skyldes at gevinstene ofte retter seg mot pasientene og myndighetene, mens fastlegene sitter igjen med kostnadene. Ved å undersøke digitaliseringen i tre faser identifiserer vi når årsakene til disse kostnadene oppstår, og hva disse kostnadene er. Vi finner at gevinstene for fastlegene i stor grad samsvarer med gevinstene for myndighetene og pasientene, men at gevinstene ikke er store nok til å forsvare de store kostnadene digitaliseringen påfører fastlegene. Manglende brukerinvolvering er en sannsynlig årsak til at myndighetene ikke evner å tilpasse digitaliseringen til fastlegenes behov på en bedre måte. Mangelen på vedvarende og riktig bruk av involvering gjennom hele digitaliseringens forløp, og spesielt under formulering av endringsplaner og implementering av digitaliseringens resultat, er fremtredende. Ved å inkorporere en mer aktiv tilnærming til brukerinvolvering i hele endringsforløpet, hevder vi at myndighetene vil kunne forstå behovene til fastlegene bedre, og tilrettelegge digitaliseringen deretter. Dette kan også bidra til å redusere fremtidig endringskynisme som følge av den voksende misnøyen blant fastlegene. Likevel utfordres dette, da kontekstuelle faktorer i FLO ikke bare hindrer digitalisering, men også involvering av fastleger. Studien konkluderer med at mer forskning er nødvendig for å forstå og oppklare disse kontekstuelle faktorene.