Denne bacheloroppgaven undersøker de kulturelle barrierene døve med psykiske plager møter i hjelpeapparatet, og hvordan sosionomen kan bidra til å redusere disse. Tidligere utredninger og forskning viser at døve møter betydelige barrierer i møte med hjelpeapparatet, og at de nøler med å søke hjelp for psykiske plager. Forskningen peker på forhold ved hjelpeapparatet, som manglende tilpasning og kompetanse, som mulige årsaker. Dette er bakgrunnen for problemstillingen: «Hvordan kan sosionomen bruke kultursensitivitet for å bidra til å redusere kulturelle barrierer i møte med døve med psykiske plager?». For å forsøke å svare på denne, benytter jeg jeg fremgangsmåten for søk av litteratur som metode for å belyse temaet gjennom et utvalg av litteratur. Samtidig som døve er mer utsatt for psykiske plager enn den hørende befolkningen, er det mindre sannsynlig at de søker hjelp. Døvesamfunnet har en kultur som skiller seg vesentlig fra den hørende majoritetskulturen, blant annet ved at de bruker visuell kommunikasjon som alternativ til talespråket. Oppgaven viser at kommunikasjonsbarrierer og språklige begrensninger, manglende kultursensitivitet og -kompetanse hos tjenesteytere, samt stigma i døvesamfunnet bidrar til å skape signifikante barrierer i hjelpeapparatet for døve med psykiske plager. Dette kan påvirke om eller forhindre at døve søker hjelp, og bidrar til marginalisering. Sosionomer kan bidra til å redusere de kulturelle barrierene ved å tilegne seg kunnskap om døvekulturen, tegnspråk og døves behov; ved å tilpasse seg visuell kommunikasjon, være bevisst at døvesamfunnet er lite, samt bidra til styrke bevisstheten rundt psykisk helse i døvesamfunnet. Selv om grunnlaget for kultursensitivitet er basert på etniske minoriteter og dermed kan ha begrenset praktisk bruk for sosialt arbeid med døve, konkluderer oppgaven med at kultursensitivitet kan tilpasses døve og bidra til å redusere kulturelle barrierer.