Rusavhengige sliter ofte med sosial isolasjon, manglende mestring, stigmatisering og opplevelsen av å være utstøtt fra samfunnet vi lever i. Utfordringene dette medfører kan bli omfattende, hvor det preger alt fra sosiale behov til evnen til å få tak i mat, og preger livskvaliteten for den rusavhengige betydelig. I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i hvordan organisert idrett kan påvirke rusavhengiges mestringsstrategier, og på den måten påvirke livskvaliteten. Oppgaven er preget av Wilcock sin teori om doing, being, belonging og becoming (å gjøre, å være, å tilhøre, og å bli), og drøfter hvordan mestring gjennom organisert idrett kan påvirke rusavhengiges mestringsstrategier. Fysisk aktivitet har generelt en positiv effekt på vår fysiske og psykiske helse. I denne oppgaven tar jeg for meg hvordan organisert idrett kan påvirke rusavhengige, med et spesielt fokus på de sosiale aspektene. Med utgangspunkt i mestringsstrategier har jeg sett på hvordan organisert idrett kan bidra til å skape nye nettverk, trygge rammer, en arena for å skape ny identitet, og en form for forutsigbarhet i en uforutsigbar hverdag. I oppgaven trekker jeg også inn Antonovskys teori om salutogenese, og fokuserer på denne måten på opplevelse av helse, samt mestringstillit og hvordan rusavhengige takler sosiale utfordringer i livet.