Denne oppgaven handler om innvandrere sine behov i rusbehandling, og tilrettelegging i lys av målet om likeverdig behandling i helsetjenestene. Problemstillingen er: Hvilke opplevelser har innvandrere med rusbehandling, og hvordan kan behandlingen tilrettelegges for å imøtekomme denne gruppens behov? Dette drøftes metodisk gjennom bruk av eksisterende litteratur på feltet. Flere rapporter og forskningsartikler viser at innvandrere oftere avbryter rusbehandling. Mange i brukergruppen oppgir at de savner økt forståelse for kultur og migrasjonsspesifikke opplevelser, og flere har opplevd behandlingsopplegget som standardisert. En del har også hatt negative opplevelser med de ansatte, blant annet gjennom manglende kulturkompetanse. I denne oppgaven har kulturformuleringsintervjuet, religiøse implementeringer, kulturtilpasset metodikk (f.eks. MI), flere ansatte med innvandrerbakgrunn og økt kulturkompetanse blitt drøftet som tiltak opp mot brukernes behov. En del av forskningen tyder på at kultursensitive tiltak kan øke brukertilfredshet, gi bedre relasjoner mellom ansatt og bruker, styrke brukermedvirkning og bidra til å forebygge avbrudd i behandling. Samtidig er det uenigheter om hvor mye vi skal ivareta det kulturelle, og på hvilken måte vi skal gjøre dette. Manglende forskning på feltet gjør det vanskelig å dra tydelige konklusjoner for hva som er brukergruppens behov, og hva som eventuelt er de beste tiltakene for å imøtekomme disse. Til syvende og sist er det brukerne som vet hva som er best i deres liv, og behandlingen må alltid tilpasses individuelt.