Siden 1980-årene har evidensbasert praksis vært et attraktivt konsept med tanke på å gjøre velferdstjenestene mer gjennomsiktig og ansvarlige i lys av kvaliteten en forskningsbasert praksisutøvelse representerer. Offentlige styringssignaler sikter mot en økt satsing på forskning og evidensbasert praksis i barnevernet, men evidensbevegelsen blir møtt med både entusiasme og kritikk. Denne bacheloroppgaven diskuterer ulike forståelser av evidensbasert praksis, evidensbasert praksis sett opp mot konteksten for barnevernets praksis, standardisering og skjønnsutøvelse samt erfaringsbasert kunnskap sin posisjon i et evidensbasert barnevern. Oppgavens problemstilling er: I hvilken grad er evidensbasert praksis forenelig med konteksten for barnevernets praksis? Dette er en teoretisk oppgave der systematisk litteratursøk er benyttet for å finne relevant litteratur som belyser problemstillingen. Oppgaven presenterer litteratur som indikerer at evidensbasert praksis i vid forstand er mer forenelig med barnevernets kontekst enn evidensbasert praksis i snever forsand. En evidensbasert praksis er ikke synonymt med en standardisert praksis, men de går ofte hånd i hånd. Studier viser at standardiserte metode kan ha bedre effekt enn tradisjonelle og at de kan øke kvalitet og profesjonell selvtillit. Samtidig fordrer barnevernets kompleksitet evidensbaserte og standardiserte metoder og fremgangsmåter som gir rom for tilpasning til den enkelte situasjon. Skjønnsutøvelsens posisjon i en evidensbasert praksis er usikker, men ut fra oppgavens diskusjon ses et komplementært forhold mellom evidens og skjønn der evidensbasert kunnskap informerer skjønnsutøvelsen som mest forenelig med barnevernets kontekst. Bacheloroppgaven gir ikke et entydig svar på om evidensbasert praksis er forenelig med barnevernets kontekst, men konkludere med at diskusjonen rundt evidensbasert praksis oppmuntrer til et kritisk blikk på kriterier for kunnskapsutvikling og hvilke typer kunnskap og kompetanse det er behov for i barnevernet og sosialt arbeid generelt.