I denne oppgaven blir de kjemiske behandlingsmidlene azametifos, deltametrin, cypermetrin, hydrogenperoksid og ferskvann, i tillegg til de mekaniske systemene lukkede merder, havmerder og landsbaserte lukket inneslutnings-system, vurdert som behandlingsmetoder mot lakselus. Metodene blir vurdert gjennom et bærekraftig perspektiv og på hvor godt de ivaretar laksens velferd. Eksport av laks er Norges nest største næring etter olje og gass, og lakselus er denne næringens største problem. Selv om oppdrettslaks har et mindre karbonavtrykk enn annen proteinproduksjon, har kjemiske behandlingsmidler en skadelig effekt på arter utenfor målgruppen. Mekaniske systemer har derimot potensialet til å være et mer bærekraftig alternativ. For å sikre en bærekraftig utvikling innen norsk lakseoppdrett burde de mekaniske systemene utvikles for å redusere behovet for skadelige kjemiske behandlingsmidler.