Denne oppgaven omhandler Ørlandsjordbruket og hvordan en gruppe støyberørte bønder tilpasser seg utbyggingen av ny kampflybase i nærmiljøet. Kampflybaseutbyggingen medfører at videre bosetting i nærområdet er uønsket, og samtlige beboere i det som blir definert som rød støysone blir derfor tilbudt innløsning av bolighus. Samtidig blir det forventet at landbruksvirksomheten i området videreføres. For 33 gårdsbruk innebærer dette at bøndene må ta stilling til hvorvidt de vil flytte fra gården eller ikke, samt hvordan de eventuelt kan tilpasse gårdsdrifta til nye forutsetninger for å drive gård. Gjennom kvalitative intervju med et utvalg av bøndene i rød støysone, og en landskapsteoretisk tilnærming til moralske landskap, søker oppgaven å få innsikt i hvilke vurderinger som kommer til utrykk i bøndene i rød støysone sine fortellinger om ny kampflybase på Ørland. Dette blir muliggjort ved å benytte et perspektiv på bonden som landskapsforvalter og del av et praksisfellesskap. Gjennom dette perspektivet vektlegges en forståelse av bonden som innehaver av en helhetlig, kroppsliggjort og praksisbasert landskapsforståelse. Et sentralt argument gjennom oppgaven er at de endrede forutsetningene for å drive gård i rød støysone fører til en geografisk deling av bofunksjon og næringsfunksjon på gårdsbrukene. Denne delingen av gårdens funksjoner tydeliggjør de moralske forpliktelsene bøndene har til gården, yrket og landskapet. Koblingen mellom landskap og praksisfellesskap tydeliggjør videre at det å forvalte landskapet i rød støysone er en praksis som avhenger av et praksisfellesskap av bønder, også fordi landskapet slik det fremstår for bøndene er et uttrykk for nettopp dette fellesskapet. Oppgaven finner at et flertall av bøndene i rød støysone velger å flytte fra gården, at de planlegger for avvikling av særlig husdyrdrifta, og at omlegging til korndrift blir ansett som en fornuftig tilpasningsstrategi. En rådende holdning blant bøndene er dermed at landbruket og landskapet rundt kampflybasen over tid vil bli preget av ensidig kornproduksjon, og at husdyrdrifta, med enkelte unntak, vil opphøre. Dette utfordrer bøndenes vurderinger av hva som er ‘god’ forvaltning av både gård og landskap, og av hva som er det ‘riktige’ landskapet på Ørlandet.