Norsk Sammendrag Dette er en oppgave som kan plasseres innenfor det spesialpedagoiske fagfeltet. Gjennom intervju av to minoritetselever har hensikten vært å nærme seg et mer pragmatisk inkluderingsbegrep. Et begrep også minoritetselever kan få definisjonsmakt over. Jeg ønsker å belyse begrepene ekskludering og inkludering ved å se de i sammenheng med skolens sosiale og faglige felleskap. Analysen i studien tar utgangspunkt i beskrivelser fra to minoritetselever. Den ene informanten kom alene til landet, og kan ifølge IMDi (2017) kategoriseres som enslig mindreårig. Qvprtrups (2012) beskrivelser av inludering har vært sentral i tematiseringen av oppgaven. Her er elevenes subjektive opplevelser i en psykisk inkluderingsdimensjon avgjørende. Metodene i oppgaven har variert mellom en induktiv og deduktiv tilnærming, der hermeneutikk og fenomologi står sterkt. Gjennom en vitenskapsteoretisk metode jeg har kategorisert som moderat konstruktuvisme har jeg forsøkt å svare på hovedproblemstillingen: Hvordan kan lærere i den ordinære skolen arbeide, for å sikre en praksis der inkludering av minoritetselever fremmes, og ekskludering motvirkes? Funnene i oppgaven viser at elevene først og fremst vektlegger sosiale aspekter i inkluderingsdefinisjonen. Deltakelse, respekt og vennskap står sentralt. Videre vil ekskludering ofte være preget av mangel på nevnte faktorer. Det norske språket kan betraktes som en forutsetning for at elevene føler seg som en reell deltaker. Dette gjelder både i barnestyrte - og voksenstyrte felleskap. Samtidig kommer det frem at tilhørigheten og identiteten til hjemlandet er viktig å ivareta og styrke. Skoletilhørighet hører også sammen med inkludering, og er viktig for at elevene kan delta på lik linje med de andre. Dette kan kanskje sies å være kjernen i god integrering. Funenne i studien problematiserer at lærerne ofte mangler et ressursorientert syn på mangfold. Dette begrunnes med at elevene viser til få konkrete tiltak der deres kunnskaper og ressurser har blitt brukt til å berike klasserommet. En respektfull presentasjon og læring av hjemlandet/religionen i plenum er trolig noe som har økt elevenes deltakelse og opplevelse av koherens. Samtidig bør læreren legge til rette for gruppearbeid der elever med ulik bakgrunn får muligheten til å arbeide mot et felles mål. Til tross til få tips på konkrete tiltak fra elevene, har jeg utifra en implisitt tolkning av intervjuene rettferdiggjort følgende tiltak: Skolen må sørge for god språkopplæring, gjennom satsing på både morsmålet og norsk språk. Læreren må ta diskriminering på alvor, være observant og forsøke å løse problemet med en gang det oppstår. Foreldre skal ikke ha hovedansvaret for å hindre diskriminering i skolen. Noe som trolig har vært tilfelle for den ene informanten. Pedagogisk kjærlighet blir i drøftingen lagt frem som en svært viktigt kvalitet hos læreren. Dette innebærer blant annet å vise godhet, interesse, annerkjennelse og engasjement. Dette er holdninger og verdier som alle deltakerne i den ordinære klassen bør ha internalisert, for å kunne skape en inkluderende praksis.