Innen 2030 må verdens utslipp reduseres med 40-50 prosent i forhold til 2010 for å unngå en global temperaturøkning på over 1,5 grader celsius. Kloden har en begrenset mengde ressurser. Med dagens bruk-og-kast-mentalitet vil dette resultere i ressursmangel. Ressursutnyttelse står for halvparten av verdens klimagassutslipp, og byggebransjen står igjen for 40 prosent av disse. Gjennom overgang til en sirkulærøkonomisk modell har byggebransjen stort potensial for å redusere sitt ressursbehov. I et slikt system utnyttes naturressurser og produkter effektivt i et kretsløp hvor minst mulig ressurser går tapt. Ombruk er ny utnyttelse av et produkt eller et materiale i dets opprinnelige form, og havner naturlig innunder et sirkulærøkonomisk system. Hovedmålet med denne masteroppgaven er å avdekke status for ombruk av bygningsmaterialer i Norge i dag, og på bakgrunn av dette foreslå hvordan ombruk best kan bidra til klimagassreduksjoner i byggebransjen. For å oppnå dette er det satt fire delmål. De to første skal sammen sørge for en oversikt over dagens ombrukssituasjon i Norge og avdekke eventuelle satsingsområder for effektive klimagassreduksjoner. De to siste skal utvikle et verktøy for å utnytte avdekket satsingsområde og teste dette gjennom to casestudier. For å oppnå målene satt for oppgaven, er det utført et omfattende litteraturstudie. Gjennom analyse av litteraturen framgikk det at ombruk er lite utbredt grunnet en rekke barrierer knyttet til markedsmessige, organisatoriske, tekniske og juridiske aspekter. Dagens regelverk kompliserer omsetning av ombruksmaterialer, og lokalt ombruk fremstår som mest gunstig. Det vises til at ombruk basert på vekt gir store klimagassbesparelser. Med bakgrunn i dette understrekes det at potensialet er stort for tyngre bygningsdeler, som demonterbare konstruktive ellementer. Lokalt ombruk av ikke-demonterbare bæresystemer er derimot lite omtalt og er dermed valgt som fokusområde for denne oppgaven. Spesielt kontorbygg er identifisert til å ha stort potensiale for ombruk grunnet gunstige organisatoriske og bygningsmessige forhold, samtidig som de utgjør en vesentlig del av bygningsmassen. I tillegg rives ofte kontorbygg før deres tekniske levetid er nådd da de ikke lengre oppfylller tekniske krav eller brukerens krav. I denne oppgaven er det utviklet et verktøy for å bidra i beslutningsprosessen ved vurdering av riving eller bevaring av kontorbygningers bæresystem. Både praktiske og miljømessige hensyn er vektlagt med hovedfokus på endringsdyktighet. Endringsdyktige bygninger defineres som bygninger som kan tilpasses annen bruk enn det som var tiltenkt da bygget ble planlagt og oppført. Verktøyet er bygget opp som et beslutningtre hvor 15 kriterier må vurderes. Oppfyllelse av majoriteten av kriteriene tilsier at bæresystemet har stort ombrukspotensiale. I motsatt tilfelle må tiltak iverksettes, byggets brukere endres eller kontorbygget avhendes.