Bakgrunn: I Norge har om lag 71 000 mennesker demens, i tillegg finnes det store mørketall. Seksualitet skiller seg fra de andre grunnleggende behovene ved at det er privat, personlig og av sensitiv karakter. Seksualitet hos personer med demens er neglisjert og tabubelagt, noe som gjøre at sykepleiere og annet helsepersonell sjeldent tar initiativ til å snakke med pasienter om temaet. Hensikt: Hensikten med denne studien er å finne ut hva forskning og annen litteratur sier om hvilke tiltak sykepleiere kan iverksette for å legge til rette for at det grunnleggende behovet for seksualitet blir ivaretatt, når pasienten har demens og bor i institusjon. Metode: Denne oppgaven er en litteraturstudie. Det er foretatt søk i ulike medisinske databaser etter relevante forskningsartikler. Valgte forskningsartikler danner grunnlaget for resultatet. Det er valgt både kvalitative og kvantitative forskningsartikler. Resultat: Det er flere faktorer som spiller inn på hvordan håndteringen av seksualitet blant personer med demens på institusjon blir gjennomført. Mangelen på retningslinjer gjør at det ofte er opp til den enkelte ansatte å finne en løsning på de situasjonene. Dette gjør at det danner seg ulike roller ved håndtering. I tillegg til at demenssykdommen selv kompliserer seksualiteten hos pasientene, er det avdekket andre faktorer som spiller en stor rolle; pårørende, religion, holdninger hos helsepersonell og for eksempel institusjonens struktur. Konklusjon: Et gjennomgående tema i samtlige forskningsartikler var mangelen på tydelig retningslinjer for helsepersonell som håndterer seksualitet blant pasienter med demens i institusjon. Utdanning av helsepersonell, ivaretakelse av pårørende og kartlegging av pasientenes behov er tiltak som kan iverksettes. I tillegg kommer det fram at fysiske tilrettelegginger i bolig kan bidra i tilretteleggingen for seksualitet blant personer med demens bosatt i institusjon.