I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan skeive kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn opplever og forstår sin posisjon i det norske samfunnet, og hvordan ulike diskurser påvirker dette. Norge har et uttalt mål om likestilling for alle borgere, men til tross for bred enighet om verdier som frihet, likhet og rettferdighet, vil det kunne være uenighet om hva likestilling er, hvordan dette oppnås og - ikke minst - hvem som tillates å definere dette. Det empiriske grunnlaget i oppgaven er kvalitative intervjuer med seks kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn som definerer seg som skeive for å høre deres erfaringer, meninger og perspektiver sentrert rundt temaet likestilling i Norge. I analysen bruker jeg diskurspsykologi og subjektposisjoner som analytisk grep, og et teoretisk rammeverk som bygger på interseksjonalitet, minoriserings- og majoriseringprosesser og rasialisering. Jeg undersøker hvordan ulike diskursive praksiser skaper utfordrende posisjoner i samfunnet for skeive kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg ser også på hvordan de selv, gjennom ulike diskurser, skaper nye mulige subjektposisjoner. De tre analysekapitlene viser hvordan diskursive praksiser og prosesser både skaper likhet og inkludering, og annethet og ekskludering. Diskurser i det norske samfunnet skaper og opprettholder noe og noen som normen, og andre som annerledes - forstått som underordnet og problematisk. Et gjennomgripende funn i studien er hvordan synlig forskjell i form av melaninrik hudfarge overskygger og dominerer skeive kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn sine opplevelser i det norske samfunnet sammenlignet med andre potensielt forskjellsskapende dimensjoner. Dette viser seg også i (hvite) skeive miljøer der stereotypiske antakelser om «de etniske andre» gjør at skeive med etnisk minoritetsbakgrunn ikke fremstår som troverdige LHBTIQ-personer. Analysen viser samtidig hvordan informantene gjennom språket utfordrer og forhandler frem nye subjektposisjoner. Gjennom å bryte opp og yte motstand mot enkelte problemrepresentasjoner viser de samtidig at muligheten til lik deltakelse i det norske samfunnet fordrer en forhandling om hva likestilling skal bety. De argumenterer for at forskjeller som hudfarge, religion eller seksualitet ikke bør gjøres til forskjeller som begrenser mulighet til likeverd og likestilling. Informantene snakker frem en virkelighet der problemet ikke ligger i forskjellene mellom oss, men i diskurser og strukturer som gjør enkelte forskjeller som hudfarge, kjønn eller seksualitet til betydningsfulle forskjellsmarkører som gis negative fortegn. Analysen viser på den måten en kamp om diskursen og en kamp om plass til å delta i samfunnet på like vilkår.