Innovasjon av primærhelsetjenesten har pågått i lengre tid, da det er kjent at Norge vil få en eldre befolkning i årene fremover og at det samtidig vil mangle helsepersonell til å ivareta dem. Velferdsteknologi er en innovativ løsning som derfor er blitt implementert i flere kommuner. Målet er at primærhelsetjenesten ved hjelp av velferdsteknologi skal kunne håndtere de kommende utfordringene, fordi det er forventet at velferdsteknologi vil kunne frigjøre helsepersonell til oppgaver som ikke kan ivaretas av teknologiske løsninger. Hensikten med studien var å få kunnskap og forståelse om hva som har betydning for saksbehandlernes vurdering ved valg av helse og omsorgstjeneste, når velferdsteknologi er implementert i primærhelsetjenesten. Kunnskapen vil kunne benyttes i det videre implementeringsarbeidet av velferdsteknologi. Studien har et utforskende, beskrivende og kvalitativt forskningsdesign, og det ble utført åtte individuelle semistrukturerte intervju med saksbehandlere. Innholdsanalysen til Graneheim og Lundmann ble benyttet som analyseverktøy. Funnene ble belyst med teori om omsorgstenkning, salutogenese og mellommenneskelige relasjoner. Resultatene viste at skjønnsmessige vurderinger hadde betydning for vurderingen og at det ble tatt utgangspunkt i individets helhetlige situasjon ved valget. Individualisering av tjenestene og at tjenestemottakerne skulle klare seg best mulig selv ble tilstrebet ved vurderingen. Mellommenneskelige relasjoner hadde betydning for om det ble innvilget hjemmesykepleie eller velferdsteknologi. Ressursmangel i helsetjenesten utfordret saksbehandlernes faglige kunnskap, samtidig vektla de sin fagkunnskap fremfor hensynet til ressursene. Studien viste at det må være handlingsrom til å foreta skjønnsmessige og faglige vurderinger ved valget, når velferdsteknologi implementeres, da ikke alle tjenestemottakerne kunne bli ivaretatt med velferdsteknologi.